Celine Halvorsrud

Det at kroppen min ga meg en ordentlig wakeup call trodde jeg ville være en lettelse. Men det var heller det motsatte. Med en CRP på 400mg/L (normal CRP er mindre enn 5mg/L) den kvelden jeg var på randen til blodforgiftning, ante jeg ikke hva som var galt med meg. Jeg hadde ikke smerter i bare foten og bena lenger, det var overalt på hele kroppen.

Ambulansen hentet meg, kjørte meg til Ullevål sykehus akuttmottak. Her fikk jeg beskjed om at jeg skulle til Moss sykehus akuttmottak siden adressen min tilhørte Østfold, dermed ble jeg da kjørt en time ut til Moss sykehus, noe som gjorde meg rimelig forbannet. Hva skulle jeg på Moss sykehus å gjøre? Jeg har ingen pasientjournal fra dette stedet, og det er ingen som kjenner min pasient historie her. Legene selv skjønte ikke hvorfor jeg ble fraktet til Moss sykehus, og ville ikke engang ta i meg i frykt for å gjøre noe galt. De var enig med meg om at jeg ikke hadde noe her å gjøre etter å ha vært på Ullevål i flere år, og sendte meg tilbake til Ullevål sykehus dagen etter. Med så kraftige smerter som jeg hadde i kroppen var dette en traumatisk og forferdelig opplevelse. 

Mandag 22.februar 2010 ble jeg innlagt på ortopedisk sengepost på Ullevål sykehus. Jeg fikk operert inn en CVK i brystet siden kroppen min trengte væsketerapi, antibiotika og blod direkte i blodet etter at jeg nesten ble blodforgiftet. Siden jeg skulle ligge over lengre tid med væske og antibiotika er det mer praktisk med CVK og ikke PVK. En CVK (sentralt venekateter) er et kateter plassert i en stor vene i halsen, brystet eller lysken. CVK benyttes når pasienten trenger mer intensiv kardiovaskulær overvåkning, for bedre oversikt over væskestatusen, og for å kunne bedre bruke intravenøse medisiner eller væsker. Mens PVK (perifert venekateter) bare er nålen man som legges inn i en vene, eksempelvis på hånda eller underarmen. 

Da fikk jeg vite at jeg hadde blodtypen 0, så takk til alle dere som gir blod. Dagen jeg ble lagt inn på sykehuset hadde jeg ingen formening om at en amputasjon av benet mitt var det som skulle skje de nærmeste dagene. Jeg trodde denne runden også bare var en runde med ny intravenøs antibiotika behandling og ut igjen etter en uke. Men dette var alvorlig, og legene hadde rett hele veien. Jeg ble behandlet med medisiner og for å få immunforsvaret tilbake slik at jeg kunne gjennomføre en operasjon.

26.februar 2010 var operasjonsdagen. Det var dagen jeg skulle miste leggen min, en del av meg. Aldri i livet mitt har jeg vært så redd, i sorg og nervøs på et å samme tidspunkt. Hjertet mitt banket i hundre, samtidig som jeg prøvde å skjule tårene på vei til operasjonssalen. Frykten og tankene om det uvitende som smerter, synet på leggen som ikke lenger er der når jeg våkner opp fra narkosen og tanker om jeg klarer å gå igjen streifet meg.

Jeg må innrømme at det er litt vemodig, samtidig rart å gå tilbake i tid å lese hva mine tanker og følelser rundt det å miste en kroppsdel er. Frykten for det ukjente var det mest skremmende. Men jeg kom meg i gjennom det. Jeg hadde så mange støttespillere og heiegjenger rundt meg som muntret meg opp, samt den positive galgenhumoren fra familien gjorde tilværelsen lettere.

Operasjonen ble utført fire dager etter at jeg ble lagt inn. Husker veldig godt etter at jeg våknet opp fra narkosen at den dynen som lå over meg, den skulle ikke løftes på. Jeg ville ikke se hva som befant seg under den, selv om jeg var fullt klar over at deler av leggen min var borte. Jeg kunne føle at den var borte, kjenne smertene og tyngden av benet som var bandasjert med gips. Det var nok - kunne jeg føle det trengte jeg ikke å se det før jeg selv var klar. Hele prosessen føltes bare som en surrealistisk mareritt. 

To dager etter operasjon

#blogg #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #hverdag #livet #mareritt #surrealistisk #livetleker #utfordring #facebook 

Etter at jeg fikk såret på venstre foten som syv åring, trodde jeg aldri i verden at jeg ville komme til det stadiet at jeg måtte fjerne halve leggen min eller en kroppsdel for å bli frisk. Åtte år på riksen med sårstell uten hell, og åtte nye år på Ullevål sykehus uten hell. What to do? På Ullevål var de i hvert fall ærlige nok til å fortelle meg at jeg burde vurdere å amputere leggen for å bli frisk. 

UAKTUELT som tjuetreåring! Noen måneder før kroppen min sa stopp gjorde mye research på Google i håp om å få beholde det lille jeg hadde igjen av foten. Hvorfor beholde den i det hele tatt? Fordi den fortsatt hadde en funksjon. Selv om den var kort og med tre tær så kunne jeg fortsatt gå å løpe på den, danse med den, kjøre snowboard med den, bruke sko stappet med papir og mye mer med den. Jeg var jo glad i den. Selv om den var kjempe stygg, og jeg gjemte den hver gang jeg kunne så var den jo en del av meg og min kropp. Det jeg ikke kunne var å bade i klor basseng, gå barbeint, gå uten plaster som måtte skiftes hver dag, gå i høy helte eller åpne sko, risikere nye infeksjoner og sår med den. Jeg hadde til og med en silikon fot laget på Sophies Minde som jeg kunne tre på lillefoten som en sokk, og vipps så hadde jeg en fot med tær. Ingen kunne da se at jeg hadde en halv fot. Redning! 

Jeg fant et sted i USA, the country of oppertunity. Spesialister på alt tenker vi som bor i lille Norge. De er jo mange flere enn oss, og da er det jo garantert noen leger som spesialiserer seg på å rekonstruere en infisert fot eller har noe kur på kronisk Osteomylitt. Man hører jo stadig om mennesker som kommer heldig ut av en bil ulykke med knuste ben, og de slipper å amputere. Hvorfor kunne de ikke finne en løsning til meg også? Jeg sendte en mail til klinikken jeg fant i USA som var spesialister på min type ben infeksjon:

Dear George. I suffer from chronic osteomyelitis, and just got a call from my orthopedic physician that I've got an chronic bone inflammation and that I need to amputate my left foot/leg. And before I make my decision I would like to know if there is something else to do, anything else left to do. I am 23 years old girl from Norway and don't really want to amputate. I'll do and pay anything to keep my foot / leg. I hope to hear from you.

Jeg fikk dette overraskende svaret tilbake:

I take it, then, that this long-standing condition (chronic osteomyelitis) has exhausted whatever local measures are available to keep it under control to where to can have a life. Now, the question comes "will you have a better life with an artificial limb than with your disabled limb" - yes? There are several infection centers in Norway. Have you contacted Dr. Eivind Witsø at St. Olavs Hospital Trondheim University Hospital? If not, this is a very good start. AT a minimum, I would suggest a second opinion. With Eivind around, there would be no reason for you to come to our center fro treatment. 

Best of luck and do pay my respects to Dr. Witsø.  
G.Cierny, MD
Orthopaedic Infection, Reconstruction and Oncology

Tok rådet til Dr. Cierny, og sendte en mail til Dr. Witsø, reiste alene opp til St. Olav Hospital i Trondheim for å møte legen.

Kjære Dr. Eivind Witsø. 

Jeg er 23 år gammel jente og lider av kronisk osteomyelitt. Fikk en telefon fredag 04.12.09 fra min ortopedisk overlege om at jeg har fått en kronisk betennelse i benstrukturen litt under ankelen etter en MR som ble tatt for noen uker siden. Ut I fra bildene mente Dr. Kjetil Hvaal det ikke var mye å gjøre uten å amputere venstre fot / legg. Før jeg tar min beslutning vil jeg gjerne vite om det er noe annet å gjøre. Ønsker nemlig Ikke å amputere. Jeg har vært på behandling på Ullevål universitetssykehus i 10 år, og for meg virker det som Ullevål ikke har flere tiltak igjen for meg, utenom å amputere benet. Min overlege Dr. Kjetil Hvaal mener jeg vil få et bedre liv med mindre sykehusopphold, og med et proteseben. Men dette er en stor sak for meg å avgjøre i en så ung alder. Jeg vil mer enn noe beholde det, og er villig til å gjøre alt som trengs for å ikke miste benet. Jeg fikk tilbakesvar fra en Dr. Geroge Cierny, hvor han anbefalte Dere som en av Norges spesialister innenfor infeksjoner. Jeg fikk beskjed på tilbakemeldingen om å kontakte Dem. Dr. George Cierny mente at det ikke var noen grunn for meg å komme til deres behandlingssenter om jeg tok kontakt med deg. Hvis et møte er ønskelig, vil jeg komme over et par dager.

Til og med han var enig med mine leger, og hadde heller ingen særlig gode nyheter. Amputasjon var det eneste nødvendige. Det knuste alt av håp jeg hadde i meg. To måneder senere tok som sagt kroppen min valget for meg. Heldigvis! Jeg slapp den følelsen av å vite om JEG tok det riktige valget eller ikke, for det gjorde kroppen min for meg. 

#blogg #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #hverdag #livet #håp #sisteutvei #stolavhospital #trondheim

OBS! Sterke bilder

En splitter ny fase av livet mitt startet i februar 2010. Nevropatien hadde tatt over livet mitt etter åtte års sårstell behandling, utallige innleggelser og operasjoner på Ullevål sykehus. Til sammen i tjuetre år har jeg kjempet i mot denne kroniske sykdommen, som til slutt forårsaket en infeksjon i benstrukturen og resten av kroppen min. Seksten år med sår på venstre fot var over. Den var ødelagt, ferdig. 

Jeg gjennomgår og utfører ting på en smertenivå andre aldri ville ha klart å takle. Det er på grunn av sykdommen, og hva kroppen har lært seg å takle av smerte og ubehag alle disse årene. Jeg ville ikke hatt et liv dersom jeg bare skulle ligget i sengen eller på sofaen proppet full av smertestillende. Jeg unngikk helst å ta smertestillende da jeg ikke ønsket en avhengighet for det. For hva skulle jeg ta den dagen jeg var ordentlig dårlig, om jeg gikk på det hele tiden? Bare det å utføre vask av leiligheten var en mestringsfølelse. Det betydde ikke at jeg hadde en god dag, men at jeg klarte å være sterkere enn sykdommen for en del av dagen.

Jeg tror ikke de fleste hadde klart å håndtere å gå i gjennom en brøkdel av alt jeg har vært i gjennom. Hele livet har jeg pushet mine egne grenser. Hvor mye tolerer jeg og kroppen min? Det ender som oftest opp med influensa lignende symptomer som gjør meg enda dårligere. Hvorfor gjør jeg det? Jo, det er en innvendig følelse som gir meg en følelse av å kunne få til noe, klare noe - nemlig mestringsfølelsen som jeg nevnte tidligere. 

Alle har en tilbakeslag på et tidspunkt i livet. Jeg har hatt mange i løpet av disse tjuetre årene. Det har vært ganger der jeg har vært så dårlig at jeg føler at jeg bare ikke orker å takle sykdommen lenger, og har bare lyst til å gi opp. Men når man har en kronisk sykdom, så er ikke å gi opp et alternativ. Det er ikke som om man bare kan slutte å være syk, for sånn funker det ikke. Så man må bare fortsette å kjempe og håpe på det beste utfallet. Det er det jeg alltid har gjort, hele dagen lang, hver eneste dag i tjuetre år, selv med store smerter. 

En dag i februar 2010 sa kroppen min stopp. Nå er det nok. Jeg trodde jeg brygget på en influensa noen dager før det hele skjedde. Blodforgiftning har de samme symptomene, bare kraftigere. Legene hadde advart meg om at blodforgiftning kunne inntreffe meg, og i værste fall forårsake dødsfall på grunn av den kroniske infeksjonen, seksten år av og på med immundempende antibiotika behandlinger dersom jeg ikke valgte å amputere venstre leggen. 

Amputere leggen? Aldri i livet. Jeg fortsetter å gå med den halve foten og såret jeg har istedenfor å måtte amputere. Hvem vil ha ei jente uten ben? Hva med selvbilde? Selvtilliten? Som tjuetre åring var den jo dårlig nok fra før, og blodforgiftning... Alvorlig og skummelt tenkte jeg, men det skjer jo ikke meg.

Blodforgiftning er en tilstand hvor en infeksjon har medført en alvorlig betennelsestilstand i blodet og i mange av kroppens organer. Aldri på tjuetre år av mitt liv har jeg kjent en så uutholdelig eller lignende smerte i kroppen. Noe var galt, men jeg visste ikke hva det var. Jeg hadde kraftige febertokter, frostanfall, svekket allmentilstand der jeg var sengeliggende og klarte knapt å komme meg på do. Jeg ringte ambulansen for og få de til å kjøre meg til Ullevål sykehus. Normalt ville jeg har kjørt meg selv til legevakten, men det var umulig nå. Kroppen verket og bare det at noen tok på meg gjorde vondt. Jeg var på randen til blodforgiftning og alvorlig dårlig, forårsaket av infeksjonen i såret. Dessverre husker jeg ikke så mye, men det endte med en akutt legg amputasjon noen dager senere. 

#blogg #tirsdag #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #ortopedi #sengepost #hverdag #livet #blodforgiftning #akutt #traume

Jeg nevnte så vidt i innlegget "Familien på ortopedisk poliklinikk, Ullevål" at jeg hadde flyttet til Oslo som sytten åring, og begynt på Wang videregående skole. Det var ikke enkelt å kombinere kronisk sykdom, utdannelse eller jobb. Mye fravær påvirket motivasjonen min, og følelsen av å ikke få skolen til var vanskelig å ta til seg. Ofte ville jeg glemme sykdommen jeg hadde ved å prøve å leve et normalt tenåringsliv, uten sårstell, sykehusbesøk og medisiner. Men det endte bare med at jeg fikk lenger sykehusbesøk enn vanlig. 

Jeg har prøvd meg på ulike utdannelser siden videregående skole. Første valget etter Wang var å studere jus ved UiO, men karaktersnittet mitt nådde ikke opp til det jeg virkelig ønsket. Bjørknes privatskole var løsningen for å nå de karakterene jeg trengte for å komme inn. Jeg begynte på jusen, men følte at dette ble for tungt for meg å kombinere med helsen, så jeg sluttet. Da ble BI Handelshøyskole med internasjonal markedsføring en interesse. Jeg trivdes veldig godt på BI. Gode forelesninger, dyktige lærere og hyggelig sosialt samhold.

 Wangballet 2006

Mens jeg gikk på BI ble jeg medlem i en Cheerleader gruppe som heter Midas. Aldri hadde jeg gjort eller vært med på noe lignende før på grunn av benet mitt. Men jeg ville gi det en sjans da dette virket gøy, spennende og jeg fikk mulighet til å bli bedre kjent med andre jenter på skolen. Selv om jeg hadde sår på venstre foten, så synes det det var litt skummelt å begynne med cheerleading. Jeg hadde jo ikke balansen eller koordinasjonen tilstede, på samme nivå som disse andre jentene. De var myke, spenstige og stabile, men dette var ingen hinder for meg. Dette skulle jeg også klare med tid. Cheerleading krever teamwork, og var det noe disse jentene kunne så var det nettopp dette, og jeg ble tatt godt i mot. Som medlem i cheerleader gruppen ble jeg utvalgt til flyer. En flyer er en av de som er på toppen av en feks pyramide. Det var en av mine største frykt, nettopp på grunn av høydeskrekken. Etter mange timer med øvelse fikk jeg det til,  å følte jeg endelig kunne mestre en annen oppgave enn sykdommen min. 

 Cheerleading teamet Midas

Moroa på BI varte dessverre ikke lenger enn ett år. Såret på venstre foten var blitt så alvorlig dårlig at legene hadde fortalt meg at jeg burde amputere under kneet for å bli frisk. Men jeg tviholdt på foten min uansett hvor dårlig det var og fortsatte med ukentlige sårstell, noen innleggelser underveis med intravenøs anitbiotika behandling helt til kroppen min en dag sa stopp og det endte med ambulanse til akuttmottaket. 

Etter at dette skjedde tok alt av utdannelse og karriere mål slutt. Jeg måtte fokusere på meg selv, min egen helse og rekreasjonen av tilstanden. Det var utrolig tøft å falle utenfor samfunnet når det kom til karriere og utdannelse. Disse tankene har headhuntet meg siden. Følelsen av å ikke være bra nok er en stor skuffelse man kjenner på så og si hver dag fordi man nettopp vil så gjerne bidra i et samfunn og føle at man er til nytte.

#blogg #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #ortopedi ##hverdag #livet #cheerleading #skole #utdannelse #BI #wang #oslo

Etter å ha vært i intervju med en journalist fra Smaalenenes Avis, delte selveste Ordføreren Erik Unaas av Eidsberg kommune helgens reportasje av meg på sin Facebook side med tidenes største komplement. Jeg blir helt rørt og tom for ord over at jeg med min historie om sykdom og motgang kan imponere og inspirere så mange. Det er nettopp på grunnlag av dette  og alle de positive tilbakemeldingene som gjør at jeg ønsker å fortsette å skrive. 

I tillegg har jeg hatt en helt fantstisk helg. En av mine bedre helger på mange måneder. Jeg har ikke tatt meg en ordentlig fest siden mai, og det var før jeg amputerte. 

Den følelsen av å pynte seg, komme seg ut, være med nære og gode venner, treffe nye mennesker, lytte til musikk og drikke gir en piff i en ellers grå hverdag. Selv var jeg litt redd for hvordan det kom til å gå med krykker på et ben med høye hæler kombinert med mengder av alkohol og masse mennesker. Ikke minst den følelsen av å være handikappet blant nye mennesker. Overraskende nok gikk det ganske så bra. Alle viste respekt og omtanke, og jeg satt ikke igjen med en følelse av å ikke være inkludert selv om jeg ikke kunne bevege meg stort. Rullestolen kom godt med da jeg kjente alkoholen i kroppen utover kvelden. 

Jeg er glad jeg fikk denne muligheten da uken min ikke startet så bra. Allerede før helgen begynte jeg å kjenne smerter i lysken. Det er et dårlig sykdomstegn for meg. Noe som betyr at kroppen brygger på en bakterie eller infeksjon. 

I dag ble jeg på ny innlagt på ortopedisk sengepost på Ullevål sykehus med påviste streptokokk bakterier i amputasjonssåret med intravenøs penicillin behandling, uviten om hvor lenge. Det ble et stort frustrasjonsutbrudd. For jeg er så vanvittig lei. Dette er min femte innleggelse på under syv måneder, og to ganger etter siste amputasjon. Det føles ut som det aldri tar en ende på dette styret. Håpet om at dette skulle ta slutt var da jeg foretok den siste amputasjonen i slutten av mai. Hva gjør jeg galt? Det er det som streifer tankene mine. To skritt frem og ti tilbake. Alltid et tilbakefall når man går rundt med et håp om at "denne gangen" er den siste. Jeg får så vondt av alle rundt meg også som blir berørt av min situasjon. Nedtur på nedtur, gang på gang. 

Endelig helg! :) 

Jeg er å finne i en reportasje i dagens utgave av Smaalenenes Avis, både på nett og på papir. https://www.smaalenene.no 

Vel, for meg er det helg hver dag, men må innrømme jeg savner en rutine siden jeg finner det litt vanskelig å sysselsette meg selv når man ikke kan gå eller bruke protesen over lengre tid. Men i dag skal jeg i tretti årslag. Det blir både spennende og gøy. Jeg har ikke vært ute å festet siden mai, og det var før jeg amputerte - kanskje ikke så rart. Jeg kommer til å bruke rullestolen på festen i dag, uten protese på det høyre benet. Årsaken til det er at jeg var som sagt på Ullevål sykehus i går for en check up, og det viste seg at det var kommet en ny lang kanal under huden i såret på fem centimeter. Min nåværende overlege, Dr. Paulsrud mente at det må åpnes og revideres, altså rense og skylle grundig inne i lommen i såret. Det betyr, ny runde med innleggelse, intravenøs antibiotika og operasjon. FML, tenkte jeg! Tar det ingen ende. Jeg er så lei, så lei at jeg bare har lyst til å skrike ut å grine.

Så dypt er såret, når halve skarpskjeen går inn i det.

Ullevål sykehus, mitt andre hjem! Ortopedisk poliklinikk var stedet jeg befant med flest ganger. Jeg lærte mye om meg selv, min egen kropp og sykdom på denne tiden. Nye sykepleiere og leger dukket stadig opp, og jeg knyttet veldig nære bånd til mange av disse. Seksjonsoverlege Dr. Hvaal som jeg så vidt nevnte i forrige innlegg ble blant annet en av de nære, og som jeg kunne fortelle alt til. Han bokstavelig talt så meg vokse opp til den jeg er i dag. Ikke mange kan si at de har fått mobil nummer, e-post adresse og skype kontakt med overlegen sin, og det var bare å kontakte han dersom det var noe jeg lurte på, selv om jeg var på andre siden av kloden på ferie. I senere tid tok overlege Dr. Paulsrud over for Dr. Hvaal. Han er også en veldig hyggelig, omsorgsfull og dyktig lege, som gjerne tar seg tiden til å slå av en prat med deg i en ellers hektisk arbeidsdags.

 
Jeg fikk to ny sykepleiere etter Anita, Hilde og Kari, to fantastisk hyggelige og omsorgsfulle damer som virkelig har tatt vare på meg de siste femten årene. De gikk i lære hos sykepleier Anita. Det ble til at disse tre damene utførte sårstellet på meg om hverandre de gangene jeg var på poliklinikken. Da Kari eller Hilde skulle utføre sårstell på venstre foten min (høyre foten min var frisk) med skalpell kunne jeg allerede jobben bedre enn dem. Jeg ga tips og triks, for det var ingen andre enn meg selv som kjente bedre til hvordan såret skulle se ut etter sårstellet. Som pasient har jeg aldri sagt nei til at studenter eller andre nye sykehus personale kunne utøve sårstell på meg. Noen ganger var de så forsiktige, noe som selvfølgelig er normalt, men da pleide jeg å si at de ikke skulle være redd for å ta i med skalpellen, fordi Anita gjorde nettopp dette. 

Jeg hadde også flyttet til Oslo i løpet av denne tiden. Sytten år gammel begynne jeg på Wang videregående skole, siden Mysen videregående skole ikke kunne tilpasse undervisningen til meg på grunn av fraværet på sykehuset. Den nye skolen kunne tilpasse da skolen er en toppidrett gymnas, og er vandt med at elever var borte på grunn av skader og lignende. I mitt tilfelle, med min sykdom var dette en ypperlig skole for meg. Nærmere sykehuset kom jeg også å slapp den lange pendle veien. Du lurer kanskje hva jeg gjorde på en toppidrett gymnas, men de hadde også studiespesialiserende linje som allmennfag. http://wang.no 

Ønsker dere alle en herlig helg <3 Det kommer flere bilder når folk er tilbake fra ferie. 

God kveld kjære lesere :)

I går var det åtte uker siden jeg amputerte venstre leggen, og nesten fire uker siden siste operasjon av venstre stump på grunn av betennelsen jeg fikk etter amputasjonen. I morgen skal jeg tilbake igjen til poliklinikken for å sjekke på såret. Jeg håper både omkretsen og dybden av såret har blitt mindre. Det er jo kun tre uker igjen til Findings Festivalen på Bislett!

Ortopedisk sengepost mai 2017

På ortopedisk sengepost, lag 2 ble jeg også kjent med mange flotte sykepleiere, og jeg har aldri tenkt over det før nå hvor viktig jobb de har, og hvor mye de gjør for pasientene utenom det å utlevere medisiner. De er så mye mer enn bare sykepleiere. De er servitører, psykologer, vaske - og rydde hjelpere og de som tar vare på deg å ser deg på de vondeste og de gladeste dagene. De blir en av dine nærmeste i tøffe, sorgfulle og kjipeste perioder. Selv etter femten år med innleggelser på sengeposten møter jeg på sykepleiere som fortsatt jobber der da jeg ble innlagt for første gang i ungdomsskolen. 

Når man ligger innlagt, så er det ikke bilder med sykepleierene man tenker på å få tatt, da det er nok av andre ting å fokusere på. Men i dag tok jeg turen innom sengeposten å fikk tatt et bilde med noen av de som har kjent meg lengst. Resten er på ferie, men det blir et bilde med dem også.  Det er ingen hyggeligere mottakelse å få på sengeposten når Hildegunn (til høyre på bildet) sier følgende; " Neimen, er jenta vår på besøk " <3, og slår av en prat.

Jeg begynte å stille krav, på en høflig og vennlig måte selvsagt. Det var mest på sengeposten at jeg stilte krav. Krav som enerom og vindu plass. Det var jo ikke alltid jeg fikk dette, og fikk alt fra to, tre og fire-mannsrom, men om jeg skulle dele rom med noen ønsket jeg fortsatt vindu plass. Det var som å ha et lite tilflukt sted fra roomien(e). 

Skulle jeg virkelig få et enerom måtte jeg komme meg inn på infeksjonsmedisinsk sengepost. Det var det perfekte tilfluktsted. Her måtte man nemlig i gjennom en lang korridor med et par, tre sluse dører. Stedet var jo ganske så egnet for meg, med tanke på at jeg hadde åpne sår med infeksjon, så jeg forespurte meg ofte hit. Eneste kjipe ved det, var at alle besøkende måtte kle på seg full påkledning med smitte frakk, munnbind og hansker - noe som så mye verre ut enn det det egentlig var.

Det var noen ordentlige kjipe opplevelser, og selvfølgelig noen hyggelige opplevelser ved å dele rom med andre. De kjipeste opplevelsene er når en deler rom men noen som snorker, ringer på snoren hele tiden, og gamle pensjonister som ikke selv vet hvorfor de er innlagt på sengeposten eller pasienter som ikke rekker toalettet i tide, og vipps så var toalettet plutselig inne på rommet.  Jeg mener ikke å snakke nedlatende om andre pasienter, men det er realiteten og hva jeg har opplevd. Musikk er det som har reddet meg mye fra disse kjipe opplevelsene, og man må bare finne en mulighet å gjøre det beste ut av enhver situasjon. Noen av roomiene jeg ble kjent med knyttet jeg kontakt med, også utenfor sykehuset - og en av de jeg delte rom med for noen år siden møtte jeg faktisk igjen i dag. Hun lå nemlig på Ullevål sykehus etter å født ei jente for et par dager siden. Får en koselig dag altså!

Jeg vet mange hater sykehus, og jeg forstår det så godt med tanke på de triste, nøytrale fargene og ikke minst lukten av sykehus. Men jeg er kanskje den eneste personen som kan si jeg gleder meg til å dra på sykehuset, nettopp på grunn av alle disse flotte mennesker jeg har møtt der. Etter femten år på sengeposten og poliklinikken kan jeg påstå at jeg ble en fast stamkunde og at sykehuset ble mitt andre hjem.

#blogg #torsdag #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #ortopedi #sengepost #hverdag #livet

Da var helgen over, og man er tilbake i hverdagen. Alle er på jobb, mens jeg sitter igjen her hjemme i stuen å prøver å få tiden til å gå. Må innrømme at jeg begynner å dø litt av det. Normalt ville jeg ha vært på farten et eller annet sted. Det føles ut som jeg har mistet litt kontroll over livet mitt. Det er en litt uforklarlig følelse, men kanskje du kjenner til det? Jeg kan i hvert fall nå si at sykdommen har tatt over livet mitt. Inntil videre da selvfølgelig, men inntil videre virker bare så fjernt akkurat nå. Jeg bor om dagen hjemme hos mamma og hennes samboer i Askim. Det er lettere for meg å boltre meg rundt her på egenhånd med rullestolen og krykkene da alt er på en flate. Er det en ting jeg virkelig for testet så er det min egen tålmodighet og kjenne på det å være alene. Det og da kunne skrive en blogg, og i tillegg kunne dele mine opplevelser, oppturer, nedturer og utfordringer med dere blir en form for terapi, samtidig som jeg ønsker å inspirere og motivere. Så tusen takk for at dere har valgt å lese, dele og sende meg de fineste tilbakemeldingene på bloggen.

 Foto: fotobyline

Etter å ha vekslet mellom Riksen og Sophies Minde i alle år, begynte jeg nå på Ullevål Universitetssykehus. Hver uke ble jeg hentet i taxi å kjørt tur/retur en time hver vei til ortopedisk poliklinikk bygg 6B. Jeg var blitt femten år, og var nå for gammel til å bli kjørt av pappa, og måtte klare meg på egenhånd. Det var skremmende! Jeg hadde ikke lenger en høyre hånd som kunne slå i bordet dersom det var noe uklart eller noe som skulle vært gjort annerledes. Han var absolutt ikke redd for å rope høyt. For hva kunne en femten åring slå i bordet eller rope høyt om? Jeg hadde ikke nok kunnskap rundt min egen sykdom til å uttale meg til legen, og fikk diktert opp fra pappa hva jeg skulle si til enhver sårstell time dersom noe var uklart eller galt. 

Dr. Hvaal, en ortopediske overlege som tilsynelatende kan hele fødsels og personnummeret mitt utenat en dag i dag ble min lege opp i gjennom femten år. En fantastisk, ydmyk og forståelsesfull lege, litt vimsete men de fleste leger er vel noe eksentriske. Jeg er glad jeg fikk akkurat han som min lege. Sykepleier Anita var spesialist på å skjære ned hard og død hud med skalpell, og dette er en viktig prosedyre å gjøre om man har nevropati eller diabetes sår. Den harde huden kan nemlig sprekke og nye sår oppstår, som igjen kan bli langvarig eller kronisk. Etter mange timer med sårstell hos Anita begynte jeg selv å lære meg teknikkene med sårstell og bruken av skalpellen. Jeg ble absolutt ikke opplært til dette av Anita, men jeg observerte alt hun gjorde og var villig til å lære det selv, slik at jeg kunne utføre prosedyren på egenhånd. Jeg ble min egen sykepleier å skiftet på såret to ganger om dagen, morgen og kveld. Oftere på sommeren. Det gikk jo ikke alltid like bra når jeg skulle utføre prosedyren på meg selv, da det hendte jeg skar litt dypt eller for mye. Dere tenker kanskje at jeg fikk mye ansvar for føttene mine som barn, men med tiden ble turene til Ullevål sykehus og stell av eget sår en rutine og en del av hverdagen for meg. Det ble litt som å pusse tennene hver morgen og kveld.

I syv år gikk jeg til sårstell på Ullevål sykehus å fikk behandling av venstre foten. Det var et stort håp om at de klarte å få såret til å gro. Men jeg fikk beskjed fire år senere om at det dessverre ikke var noen håp om få såret til å gro på denne måten, uten å måtte legg amputere. Problemet var at et åpent trykksår under foten med lite sensibilitet kunne føre til kronisk infeksjon og blodforgiftning ved konstant bruk av sterke antibiotika. Det var det eneste som holdt meg oppegående, ukentlig sårstell og medisiner. Jeg ble ofte akutt innlagt de syv årene på grunn av infeksjon å lå på ortopedisk sengepost i flere uker med intravenøs antibiotika behandling, og problemet kom bare tilbake hver gang jeg var i aktivitet (som i å leve et normalt liv) eller belastet foten. Jeg trosset legens råd om å amputere, og fortsatte ukentlig (opptil flere) besøk på poliklinikken, inntil kroppen min sa stopp.  

#blogg #tirsdag #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #hverdag #livet

Hei kjære lesere.😊

Jeg håper dere har hatt en herlig helg. Det har jeg. Jeg var sammen med kjæresten min Jan Henrik denne helgen. Jeg hopper fortsatt på krykker, og har gjort det de to siste månedene nå. Veksler mellom det og rullestolen, og synes derfor det er vanskelig å gjøre ting, og finne på noe ute. Føler jeg er til bryderi for familie, venner og kjæreste i den tilstanden jeg er i om dagen. Det er store begrensninger (føler jeg) med et så stort handikapp som jeg har nå. Ikke en gang å kunne kjøre bil er den største funksjonshemmingen som kan tenkes. Det å ikke kunne være selvstendig og gjøre ting på egenhånd uten hjelp fra andre, er for meg frustrerende og ydmykende. Livet mitt har stoppet opp, og har nå blitt satt på vent inntil videre. Inntil betennelsessåret på høyre stump har grodd. Jeg kommer tilbake til årsaken av dette senere. 

Så det jeg skulle frem til er at det blir mange inne aktiviteter på meg. Inne aktiviteter som Netflix og chill (som det kalles om dagen), noe som faktisk er ganske hyggelig, særlig når jeg kan krype opp under i armkroken til min bedre halvdel. Det blir ikke bedre film stemning når vi lager en koseområde på gulvet med masse puter, tepper og dyner - da er koseklubben samlet, inkludert de to firbente. Noen ganger trenger man faktisk ikke så mye mer enn dette. 

Foto: fotobyline

Jeg har alltid hatt lyst til å dra til Verdens Ende som ligger på Tjøme, og på lørdag gjorde vi nettopp dette. Vi tok oss en dagstur med de firbente å kjørte nedover til Vestfold. Vi kom frem til en stor parkeringsplass, og så det gikk en gangvei med mulighet for å kjøre bilen videre innover. Siden det er tungt å gå lange avstander på krykker ringte vi resepsjonen som åpnet bommen for oss slik at vi kunne kjøre helt inn til restauranten. Imponert over servicen på dette stedet, det var ingen problem å åpne denne bommen for oss. Verdens Ende, for er vakkert sted! Disse svabergene, og det store åpne havet ut mot "intet". Vi tenkte vi skulle  finne en perfekt spot for oss "selv", sette oss ned å nyte utsikten og solen. Jan Henrik gikk så litt i forkanten for å se om det var et sted vi kunne sitte. Det viste seg å bli en liten utfordring for meg på to proteseben, vakumpumpe og med krykker på helling, flate og bratte berg. Det var en risikosport i seg selv. Jeg fikk virkelig testet balansen på venstre proteseben og armene fikk kjørt seg. Vi fant oss til rette med litt bæring av meg på ryggen ned en bratt berg for å komme frem. Helt for oss selv ble det ikke, da det var ganske folksomt. Men vi nøyt utsikten og solen før det begynte å skye til. 

Denne dagen var for meg helt fantastisk. Ingen følelse er bedre enn å føle at man lever litt igjen, og kan gjøre ting som andre kan selv med krykker, vakuumpumpe og protese - og selvfølgelig med god hjelp fra kjæresten min. 

Viljestyrke er styrken til å gjøre ting kroppen ikke kan gjøre. 

#blogg #mandag #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #mmc #ryggmargsbrokk #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #helse #livet #hverdag #verdensende #tjøme #vestfold #reise #roadtrip

Dere har nå fått innblikk i min kroniske sykdomstilstand etter å ha lest de to forrige innleggene, og tenker sikkert at jeg ikke har gjort annet enn å oppholde meg på sykehus hele barndommen, og at jeg mistet mye av den nettopp på grunn av det. Det er klart den var langt i fra normal, men familien min sørget for at sykdommen min ikke skulle ta over livet mitt. Jeg ble oppdratt til å ikke føle meg annerledes, og det er en viktig symbol som viser at; selv om jeg har vært gjennom noen veldig vanskelige tider, kan jeg fortsatt ha et fantastisk liv, være stolt av den jeg er, og fortsatt gjøre store ting.

Jeg var aktiv som barn og som tenåring. Det var ikke ting jeg ikke kunne gjøre som normale friske barn kunne. Jeg syklet, stod på ski, hadde danse timer på danseskolen, kjørte snowboard i alpinbakken, drev med hesteridning, kjørte lett motorsykkel og reiste verden rundt. Svømming var det eneste jeg ikke kunne delta i på skolen på grunn av såret. Noe som jeg synes er litt leit en dag i dag, nettopp fordi jeg er redd for å svømme i vann i frykt for å drukne. Det var i hvertfall det jeg trodde, men realiteten var det at jeg ikke turte å vise ryggen eller føttene mine foran andre mennesker.  Min første skitur Min første tur til Disney World i USA

Barneskolen var tøff. Men jeg husker så godt at jeg hadde verdens snilleste skole frøken på Mysen barneskole. Svanhild heter hun. Hver gang jeg havnet på sykehuset så satte hun av "Celine tid" i klassen der de skrev koselige kort og brev som ble sendt til meg på sykehuset. Det var den koselige siden ved å ha en kronisk sykdom, for det var alltid noen som tenkte på deg. 

Jeg har som sagt vært funksjonshemmet i utgangspunktet hele mitt liv (hvis du ikke har lest tidligere innlegg, er det i de to siste innleggene). Jeg har blitt gjort narr av flere ganger enn jeg kan huske. Barn på skolen kan være veldig grusomme. Jeg husker på barneskolen, på sommeren da jeg satt i rullestol en gruppe barn hvisket, lo og pekte på bena mine. De gjorde narr av hvordan jeg gikk når jeg hadde leggskinnen min på, samt at jeg fikk slengt ordet neger etter meg på grunn av min mørkere hudfarge. Det gjorde vondt. Det var ikke som jeg ønsket å være på denne måten. Jeg hadde jo ingen kontroll over det. Derifra begynte jeg å dekke og gjemme foten min ved å sette den bak høyre leggen, selv med sokker på.

Det at jeg var syk førte også til at jeg var mye borte fra skolen på grunn av sykehusinnleggelser og behandlinger. Dette gjorde det vanskelig for meg å få venner og en vennegjeng da jeg ikke kunne være med på leker og andre sosiale aktiviteter siden jeg satt mye av tiden i rullestol eller hoppet på krykker. Da var lillesøster godt å ha, selv om hun var noen år yngre. Men jeg måtte komme meg igjennom barneskolen på en eller annen måte. Jeg måtte vise de at jeg var mer enn bare ei jente med rare ben som hoppet på krykker eller som satt i rullestol. Derfor inviterte jeg inn til klassefest på bursdagen min. Jeg var den eneste jenta som turte å invitere guttene også, og dette gjorde jeg hvert år til jeg var ferdig på barneskolen. Vi var hele tjuefem høylytte barn i hjemmet vårt, hvert år! Det var super suksess, og det endret hele synet de hadde om hun jenta med de rare bena. De så annerledes på meg, fikk en annen holdning til meg, og de så meg for den jeg virkelig var. Hysterisk for de som fortsatt gjorde narr av meg, og jeg innså at det var dem og ikke meg. 

 Fineste klassen, 1B - Mysen Barneskole 

Ungdomsskolen var en fantastisk tid. Min funksjonsnedsettelse var ikke lenger en like stor hets her som på barneskolen, klart den hadde sine sider den også.  Du kan sikkert selv tenke deg at livet som ungdom hadde sine utfordringer. Jeg var ikke en av de populære på skolen, men hadde noen få gode venner som jeg hadde med meg videre fra barneskolen, og som jeg en dag i dag kan kalle mine aller nærmeste. Jeg gikk på Eidsberg ungdomsskole, og er veldig fornøyd med å ha gått her. De tilrettela undervisningene, og jeg fikk ekstra timer utenom skoletid for å hente igjen det tapte. Sykdommen påvirket jo også skole karakterene mine, og jeg jobbet hardt for å ikke henge etter. 

Det var viktig for meg å føle at jeg passet inn og føle at jeg var som de andre normale ungdommene. Kroppsbilde og klesstil ble desto mer viktig. De stygge spesiallagde skoene jeg fikk ble byttet ut så fort jeg var ute av døren hjemme på vei til skolen, jeg hadde nemlig med andre par i sekken. Ortosen (leggskinnen) slang jeg et sted i hekken å tok den på meg før jeg kom hjem igjen. Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for høye hæler. Skulle jeg på fest snek jeg med meg et par høye hæler å skiftet til de før jeg gikk inn til festen. Pappa kjørte alltid å hentet meg til og fra fester, så jeg kunne ikke ha de på meg da. Sånn holdt jeg på. Var det bra for såret på foten? Nei så absolutt ikke. Men jeg var en tenåring! Hvordan du så ut, og hva du hadde på deg var jo viktigst av alt.

#blogg #torsdag #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #mmc #ryggmargsbrokk #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #helse #livet #hverdag #skole #syk #barneskole #ungdomsskole #selvbilde