Fire år siden... Et håp

Det er fire år siden jeg var på mitt sykehus opphold i det store utland. Da legene på Ullevål Sykehus ikke kunne komme med noe andre alternativer eller løsning fra å redde høyre benet mitt fra å amputere, tok jeg saken i egne hender å reiste til Filippinene. Jeg hadde fått kronisk osteomyelitt -  ben infeksjon, samme som det på venstre benet. 

Hvorfor Filippinene? I 2013 fant min fars daværende filippinske kjæreste en lege litt utenfor Manila som kunne hjelpe meg etter mange forsøk om å finne det rette stedet for operasjonen. De brukte en metode der de la antibiotika kapsler rett inn i selve såret. Det så tilsynelatende veldig bra ut, og i mitt hode virket det logisk og fornuftig. Hvorfor skulle jeg ta alle disse medisinene oralt, å svekke kroppens gode bakterier for å drepe de dårlige? Klart at langvarig bruk av medisiner ikke gjør godt for immunforsvaret. 

Jeg dro nedover i juni og sjekket inn i mitt nye hjem på Asian Hospital and Medical Center for hele fire måneder. Det var en fysisk og en ekstremt mental påkjenning å være et sted alene uten å kjenne en levende sjel. Ikke minst lærte jeg ekstremt mye om meg selv. Det å takle ulike utfordringer, nyheter på godt og vondt, beslutte konklusjoner med gode kvalifiserte og dyktige legeteam. Selv om jeg var alene hadde jeg et håp. Et håp om at de kunne redde benet mitt fra å amputere, og det var dette som holdt meg gående. Det håpet!

Siden jeg skulle være på et sykehus en stund tenkte jeg, at jeg likeså godt kunne ta en komplett helsesjekk for å forsikre meg om at det ikke var noe mer som feilet meg, annet enn denne ryggmargsbrokken og nevropatien. Jeg undersøkte meg for livmorhalskreft, lungekreft  som familien min har hatt, ulike gynekologiske tester, synstest, EKG tester for å sjekke hjerterytme, oksygen i kroppen og puls. Jeg tok MR og røntgen av foten min som var en selvfølge, og sjekket likeså om legene på Fornebuklinikken hadde plassert puppene mine riktig - (de hadde jo det), men det var for å sjekke om jeg ikke hadde noe symptomer til brystkreft. Kall meg paranoid, men jeg fikk hvertfall svar på om jeg var "frisk" for alt annet innen kort tid - og alt var gjort på samme sted, mens jeg her i Norge ville jeg brukt en evighet.

Det ble totalt fire operasjoner med antibiotika intravenøs behandling over seks uker under dette oppholdet. Antibiotika i tllegg var for å booste og overkille osteomylitten. Når man skal ha antibiotika rett i årene i SEKS uker, da er du ikke interessert i å bytte ut veneflonen man får i hånden hver tredje dag - tro meg, har du hatt en sånn skjønner du hva jeg snakker om. Så jeg foreslo CVK som opereres 2mm under huden og rett i hovedåren. Værste var faktisk å fjerne denne med lokal bedøvelse. Jeg freaket ut på operasjonsbordet og fikk sprøytet inn medisinsk "heroin" som de kalte, altså beroligende. Sykeste jeg har vært bort i. Ble fort beroliget for å si det mildt. Alt fra kropp, til hals og munn. Tale funksjonen endte bare med sikling.

Dagene ble ekstremt lange. Det ble mye skyping med både venner og familie. Kvelden var best, for da var det dagtid hjemme i Norge. Jeg er så evig takknemlig for at familien min stiller opp for meg uansett hvor i verden jeg måtte befinne meg på sykehus. Det var mye jeg savnet hjemme, blant annet norsk mat. Filippinsk mat er ikke til å skryte av, spesielt ikke sykehus maten, men det er min mening. Jeg fikk tidenes besøk av mamma og bonuspappa som kom med NORSKE matvarer til meg. Grandiosa pizzaer, norsk sjokolade og kjeks, ost og syltetøy - det var helt magisk! Jeg fikk selvsagt permisjon da de var på besøk, og vi sjekket inn på et hotell i nærheten å fikk kjøkkenet på hotellet til å steke begge pizzaene. Ord kan ikke beskrive den følelsen av lykke. Det er visse matvarer som bare smaker best hjemme.

Under oppholdet gikk jeg i gjennom ulike utfordringer. Det ene førte til det andre. Jeg gikk kraftig ned i vekt og veide til slutt bare 35kg da matlysten forsvant, og siden jeg var mye sengeliggende etter operasjonene fikk jeg reflux i spiserøret som er en svakhet i lukke funksjonen mellom magesekken og spiserøret. Ting ble rett og slett vanskelig. Bare å komme seg til å fra do uten å måtte holde seg i ting i frykt for å falle var skremmende. Men utrolig hvordan kroppen tar det. Man finner rett og slett overlevelse instinktet. Rart å si det på den måten, men se for deg å være på et sykehus helt alene på andre siden av kloden. Jeg har hatt mine tøffe stunder bare på Ullevål sykehus.

16. september 2013 var min hjemreise til Norge etter fire måneder, tolv uker og åttifem dager lange, tunge og utmattende opphold i utlandet. Det var ikke akkurat ferie! Men klarte de å lukke såret å få meg infeksjonsfri? JA, det gjorde de. LYKKE! Aldri har jeg kjent så mye på den gleden av å sette meg på første klasse i Qatar Airways, takket være pappa som unnet meg den luksusen hjem til familie og venner. 

Etter et slik opphold der mesteparten av tiden befant meg innenfor sykehusets vegger, alene, setter sine spor. Det å gå i gjennom en såpass psykisk og fysisk utmattende og krevende prosess gjorde noe med meg. Det gav meg indre styrke til å takle motgang, gav meg muligheten til å finne ut av ting som tidligere var uklart og som dro meg ned. Når man er dålrig har man rett og slett ikke tid eller energi til å omgås negative mennesker. En sommer med en slik hendelse, og i slike omgivelse påvirker virkelig hvordan man velger å se på livet.

 

De dumme spørsmålene er jævlig viktige

Jeg har hatt mye tanker rundt det at venner av og til trekker seg unna i situasjonen jeg er i, noe jeg synes er litt leit. Jeg er fortsatt den samme personen man kan sitte å ta en kaffe med, snakke om verdens problemer med, og alt mulig annet selv om omgivelsene er annerldes. Klart, det er ikke den mest fancy restauranten på brygga eller på Kaffebrenneriet, heller dessverre en kjip sykestue.  Det er viktig for meg at man ikke oppfører seg annerledes med meg. Jeg er fortsatt Celine - selvom den fysiske meg er blitt annerledes. 

Jeg tok opp nettopp dette med psykologen min. Tror jeg oppfattet det riktig ved at det kan være mange ulike årsaker som spiller inn. Blant annet tidsklemma eller rett og slett fordi man blir usikker på hvordan man skal oppføre seg og takle det som har skjedd. Tanken om å besøke har streifet, men kan være vanskelig å gjennomføre. Det er enklere å stille opp med praktisk hjelp, og være med å mobilisere andre venners støtte. For meg er det viktig som venn å oppmuntre til å ta opp igjen sosiale aktiviteter, trille tur, dra på kino eller lignende. Det er til god hjelp å komme inn i de daglige rutinene.

Siterer Øystein Christi sin reportasje i Aftenposten. "Det beste er å være dere selv og oppføre seg naturlig" Vær nysgjerrig! Det er lov :) Tema i aftenposten slår meg, og jeg kan relatere. Jeg tror på åpenhet om vanskelige ting og situasjoner. Hva tror du på?

Jeg har vært i gjennom den akutte fasen med sjokk og opplevelsen av uvirkeligheten. Vel, den uvirkeligheten den kommer og går, men jeg har inneforstått meg med at den kan komme og gå, og hvordan jeg skal takle den. Til tider kan jeg få sterke og følelsesmessige reaksjoner som fortvilelse, sinne og gråt, men dette vet jeg ikke skjer foran pårørende så sant man ikke trigger frem de følelsene. For jeg er langt på vei hjulpet ved å møte støtte og aksept for mine tanker og følelser rundt det med at jeg mangler to ben. Men jeg vet at det som hjelper meg fra å falle sammen er sosial støtte, og det tror jeg kan hjelpe flere i en traumatisk hendelse.

Hvorfor? Sosial støtte minsker risikoen for å få helseproblemer etter den traumatiske hendelsen, og da snakker jeg av tidligere erfaring. Jeg er ikke i en farlig situasjon nå, og jeg føler meg trygg på situasjonen, selv om kroppen min fremdeles er preget av traumatisk stress. Som oftest så føler man seg vanligvis tryggere sammen med andre mennesker. Det er min teori. Jeg er interessert i å orientere meg ut mot verden igjen, og selv om jeg alltid vil huske hendelsen som vond, er det ikke slik at jeg tenker på den hele tiden lengre, men at jeg heller har kommet styrket ut av hendelsen i etterkant.

Som Isak sier til Sana i Skam: «De dumme spørsmålene er jævlig viktige»

Lov til å ha dårlige dager

Ny uke og nye muligheter er en kjent sitat for mange.

Min uke startet forholdsvis ganske så bra. På mandag hadde jeg hadde en avtale hos NAV bilsenter på Økern sammen med min ergoterapeut. Her skulle vi snakke med en rådgiver angående spesialutstyr som skal bygges inn i bilen min. Jeg fikk sett på ulike utstyr av hånd betjening med gass og brems, samt prøvesitte i ulike bilseter. Det var en litt surrealistisk erfaring. 

Vi kom frem til at jeg trengte følgende:

  • Elektronisk hånd betjening med gass og brems
  • Rattkule med kjørebrytere
  • Elektriske bildører.
  • Spesiallaget førersete med amputasjonsstøtte
  • Robotarm som trekker ut og inne rullestolen fra bagasjerom til førersete

Førerkortet mitt vil bli endret til at jeg kun kan benytte hånd betjening, og jeg må ta kjøretimer der de kan godkjenne at jeg behersker utstyret. Greit nok tenkte jeg, og var i utgangspunktet fornøyd over at det gikk såpass lett. 

Jeg kommer tilbake til Sunnaas, og føler meg plutselig litt uggen i form av forkjølelse symptomer, og med smerter i det høyre lilleben. Ringer på snoren å får smertestillende som ikke virker noe særlig. Føler meg plutselig veldig ensom her jeg ligger alene på rommet mitt. Ensomheten tar litt overhånd, og jeg får humørsvingninger uten like. Jeg tror det går litt opp for meg over hvor handikappet jeg egentlig har blitt. Så mye som må tilpasses i bilen min, kjøretimer og godkjennelse. Alt dette bare fordi høyre benet er borte. Det var jo ikke i nærheten av så mye styr da jeg tok det venstre benet. 

Jeg får litt panikk, og kjenner jeg er litt på randen til sammenbrudd. Ringer kjæresten min mens jeg gråter av frustrasjon og angst følelse, som til slutt klarer å berolige meg etter en lang samtale. Min bestevenninne er også alltid god å ha, så jeg ringer henne også for å hjelpe meg ut av situasjonen jeg var i. Hun gav meg masse tips på ernæringsrike tilskudd jeg kunne få i meg for å få litt energi og overskudd. Mat er en viktig del av rekreasjonen, og jeg prøver å være bevisst på å få i meg proteinrik kost for å få såret til å gro. 

Det jeg prøver å si er at det er lov til å ha dårlige dager uansett hvilken situasjon man befinner seg i. Selv om jeg ikke er en gråte person før det faktisk er noe som er ordentlig vondt eller kjipt, så er det viktig å kjenne hvordan man faktisk føler seg, og faktisk bare gråte. Det letter jo litt på sinnet uansett, og man skal ikke føle skam eller føle seg dum av å vise følelser. Min måte å takle negative tanker på er å snakke med andre mennesker.  Høre om deres dag eller deres problemer, kanskje de kommer med noe fint, eller at deres problemer kan være til fordel for deg ved at du kan hjelpe utifra egne erfaringer og opplevelser. Innser at det viktig å ikke isolere seg selv når man har det vondt eller har en dritt dag. Man har venner, familie og kjæreste - bruk dem å snakk ut. Så skal du se at mye allerede er gjort  

 

Livet er simpelthen ganske enkelt, men...

Nå som dere vet årsaken til hvorfor jeg amputerte mitt første ben i 2010, så er det den samme årsaken til hvorfor jeg også måtte amputere det høyre benet 31.mai 2017. Eneste forskjellen var at denne gangen tok jeg valget selv, etter mange utmattende forsøk om å beholde også denne foten fra å amputere. Hvorfor tok jeg ikke begge med en gang for syv år siden, så slapp jeg å gå igjennom den samme prosessen igjen, tenker du kanskje?

Forestill deg selv og være 23 år uten legger, i din aller beste alder. Med et kroppsfokus uten like som jente, det å føle at man ikke kan skille seg ut fra det som er "normalt", selvbilde, blikk, kommentarer fra andre folk og ikke minst det å finne aksepten i det som har skjedd, og å leve livet videre med et protese ben - ja, det var det nok bare det. Det var nytt, hardt og det var en vanskelig tid, og mange tanker og ting måtte jobbes med og tilvennes på en helt annen og ny måte.

Det tok meg hele syv år, frem til mars i år og gjennomføre det valget jeg tok i mai om å amputere det siste benet - nemlig fordi jeg da hadde klart å akseptere meg selv for den jeg var og slutte å legge skjul på situasjonen med det ene protese benet. Det at jeg fant den aksepten, klarte jeg å takle blikk og kommentarer ved å overse det uten å føle på ydmykelse og sårbarhet. Det er ikke lenger en indre kamp jeg må ta. For akkurat dette gjorde jeg når jeg mistet mitt første ben. Jeg var oppriktig flau av å mangle et ben. Jeg ba ikke om de blikkene, jeg ba ikke om ignoransen eller kommentarene slengt fra folk selv om de ikke trodde jeg hørte hva de sa. Jeg er jo ikke døv, blind eller hjerneskadet fordi om jeg sitter i rullestol og mangler et ben eller to.

Livet er i simpelthen ganske enkelt for de som er friske. Det er klart livet leker med ulike utfordringer og urettferdigheter da også, og vi går i gjennom ulike faser hele livet. Men vi som blir utsatt for noe traumatisk, kjenner enormt på urettferdigheten livet har å by på, der faktisk livet blir snudd helt på hodet. Vi må gjennom både den psykologiske mestringen samt den fysiske mestringen. Henger ikke hodet med på lasset, ja... da er du fucked!

De som får hodet mitt til å henge med er definitivt familie, kjæreste og venner - som helt klart er uvurderlig i en slik prosess. Du er på ditt aller mest sårbare fase av livet med masse tanker som strømmer i gjennom hodet samtidig som man skal prøve å komme seg opp på bena igjen. Jeg er heldig som har familie, venner og kjæreste midt opp i alt dette, men hva med de som ikke har hverken av delene - spesielt familie. Hvordan klarer de seg? Dette gir en klump i halsen på meg. 

Når jeg skriver dette, så er det mange tanker som streifer meg. Jeg ser livet på en helt annen måte enn hva jeg har gjort før. Tjuefire år med et sykdomsforløp ut og inn av sykehusvegger har definitivt påvirket og formet meg i stor grad. Jeg har sett og ser, og har møtt og møter mennesker jeg aldri ellers ville ha truffet på ute på gaten. Det er mennesker med de største hjertene, omtenksomheten, empatien, forståelsen, medlidenheten og den uegoistisk tanken for andres tilstand til tross for deres egen. Jeg er så heldig som har fått møte på denne varmen til tross for den kalde verden som er der ute. 

Nå er jeg innlagt på Sunnaas Sykehus seksjon for ryggmarksskader, multitraumer og nevrologi innen rehabilitering etter amputasjonen min i mai. Aldri vært her før, men har hørt fra helsepersonell om at dette er et veldig bra sted for rehabilitering - noe jeg kan skrive under på. Føles litt rart å være tilbake på et slikt sted. Det er som å gå syv år tilbake i tid, til den gangen jeg første gang amputerte mitt venstre ben. Da var jeg på rehabilitering på Catosenteret i Son. 

Det er min fjerde dag her, selv om det føles ut som om jeg allerede har vært her i en evighet. Jeg har fått et team av koordinator, sykepleier, pedagog, sosionom, psykolog, fysio og ergoterapaut som skal hjelpe meg opp og videre i denne fasen. Så vidt startet med opptrening av kjernemuskelaturen for å bygge opp kroppen slik at jeg er klar til å gå med protese om to ukers tid.

Catosenteret 2010

#blogg #torsdag #livet #ryggmargsbrokk #amputasjon #leggamputert #sunnaas #sykehus #rehabilitering #tanker #mestring #livetleker #personlig #rullestol #funksjonsnedsettelse #instagram #celinehal

 

 

Festival livet og forskjellsbehandling

Hei kjære lesere 😊

I det siste har det skjedd ting som har gjort at jeg ikke har orket å skrive noen innlegg. Mye godt og moro har skjedd, samt noen tilbakeslag som føles ut som en evig runddans.

Det er tre måneder siden jeg amputerte det høyre benet under kneet. Siden rehabiliteringen, altså tjue dager etter operasjonen fikk jeg betennelse i amputasjonssåret. Har slitt med å få dette til å gro med utallige faste timer, revisjoner og pvk antibiotika behandlinger. Nå er jeg lei, og ganske så på tomgang her jeg ligger på Ullevål sykehus for tredje gang på under tre måneder.

Før jeg ble innlagt hadde jeg en fantastisk opplevelse på musikkestivalen Findings i Bislett Stadion med mine herlige venner. Jeg vil rette en stor takk til dem - som tok meg med, uavhengig av min situasjon her jeg sitter i rullestol om dagen.

Det var mitt første år på Findings festivalen i rullestol. Forventningene? Spenningen? Folkemengden? Dobesøkene? Øl kjøpene? Avhengigheten av andre? Hva med de frekke kommentarene og hensynsløse fulle festival menneskene? Alle disse spørsmålene dukket opp i hodet mitt. Foruten om helse situasjonen min om dagen, så kunne jeg gå, klare meg på egenhånd, danse og hoppe rundt på tidligere festivaler utenom på denne.

Vi var en gjeng på syv fra Mysen, Askim og Spydeberg som hadde leid en leilighet sentralt på Majorstuen gjennom Airbnb for helgen. Mens resten hadde noen pils innabords før vi møttes, var ikke jeg helt i slaget for festival da jeg fikk beskjed om innleggelse på Ullevål sykehus samme dag. Min positive bestevenninne Linda gjorde det likevel mulig å finne humøret etter at vi fant oss til rette i leiligheten. Her ble det popping av pils med musikk på høy volum, og festivalstemningen sakte men sikkert tok form.

Da tiden var inne for å bevege oss til Bislett for å se Alan Walker og resten av artistene, tok gutta rullestolen å bare den ned trappene, mens Linda tok meg på ryggen. Godt jeg er ?lett som en fjær?, og at hun ser på det å ha meg på ryggen som en ren treningsøkt. Trilleturen gikk nedover Bogstadveien, med en øl i koppholderen montert på rullestolen. Vi var i slaget og klare for festival!

Ankommer stadion der vi blir eskortert inn bakveien inn til stadion av noen hyggelige vektere, så lekene lett gikk det. Av forundring ble jeg plassert på tribunen bak den ene scenen som hindret meg i å se hovedscenen. Dette går jo ikke an! Vi betaler da ikke nærmere 1300,- for å ikke se artistene eller scenen de spiller på. Vekteren skulle finne en annen løsning, men vi valgte å ta saken i egne hender. Det var jo nede på plassen vi ønsket å stå. Igjen, tok Linda meg på ryggen og gutta bar rullestolen ned trappene ned fra tribunen.

Endelig nede, og festivalstemningen kom mot oss med det samme. For et inntrykk! Det å ikke være i samme høyde som resten av folkemengden, men på rumpenivå. shit! Jeg håper folk ser meg. Men det var den siste bekymringen. Disse menneskene så meg, og de kom til bort til meg, gav meg high five, gav meg tilbudet om å sitte på skuldrene deres, løfte meg opp i rullestolen og det var ikke måte på. Wow! For noen mennesker! Både jeg og Linda ble så rørt av hvor hensynsfulle og respektfulle alle var rundt oss at vi tydde til tårer. Makan til godt folk!

Jeg gruet meg til do besøkene etter å inntatt noen øl på festivalen, som for øvrig gikk veldig fint. Min herlige Brit tok seg av øl kjøpe biten. Doene på festivalen var ute ved hovedinngangen. Det i seg selv viste seg å være en utfordring gjennom folkemengden, men vi kom oss omsider frem. Dette var for øvrig ikke den smarteste do løsningen for de neste besøkene, så nærmeste var opp tribune trappene på handikapp toalettene i stadion, hvor Linda igjen tok meg på ryggen hele veien inn på do. Eneste ulempen her var lange køer der vi måtte ?snike? oss forbi. Mange av de som stod i denne køen viste hensyn, bortsett fra noen få ignoranter som absolutt skulle kverulere på hvorfor jeg måtte først på handikapp doen. Jeg må bare le, at det går an å være så uvitende over noe som åpenbart synes så tydelig!

Alt i alt var denne helgen en svært hyggelig opplevelse. Mestringsfølelse over frykt, selvbilde, mestringen av blikk fra andre, og følelsen av og kunne være en del av en slik opplevelse med gode venner til tross for at jeg sitter i rullestol, og er for tiden avhengig av å ha andre mennesker rundt som kan hjelpe meg.

Til slutt vil jeg påpeke og komme med et viktig tema.

For at alle unge med funksjonshemming og med nedsatt funksjonsevne skal på lik linje med resten av den friske befolkningen få lov til å oppleve musikkfestivaler, og andre ulike festivaler er dere nødt til å utføre en bedre tilretteleggelse for oss som ikke kan gå på to ben.

Vi har også behov for å komme oss ut eller inn å nyte musikken, og få oppleve festivalstemningen. Er det bare gitt at de som er 18 år og oppover, og med to friske ben skal få den opplevelsen? Har ikke de i rullestol noe behov for eller rett til denne opplevelsen på lik linje som de på to friske ben?

Musikk for mange er medisin for hjernen! Mange unge mennesker har denne interessen uavhengig av en handikapp eller ei. Så skjerpings! Vi er i 2017 og i Norge, og det er på tide å normalisere hverdagen og opplevelser også for oss med en funksjonsnedsettelse. Andre land klarer dette, hvorfor kan ikke vi?

 

Marerittet i februar 2010

Det at kroppen min ga meg en ordentlig wakeup call trodde jeg ville være en lettelse. Men det var heller det motsatte. Med en CRP på 400mg/L (normal CRP er mindre enn 5mg/L) den kvelden jeg var på randen til blodforgiftning, ante jeg ikke hva som var galt med meg. Jeg hadde ikke smerter i bare foten og bena lenger, det var overalt på hele kroppen.

Ambulansen hentet meg, kjørte meg til Ullevål sykehus akuttmottak. Her fikk jeg beskjed om at jeg skulle til Moss sykehus akuttmottak siden adressen min tilhørte Østfold, dermed ble jeg da kjørt en time ut til Moss sykehus, noe som gjorde meg rimelig forbannet. Hva skulle jeg på Moss sykehus å gjøre? Jeg har ingen pasientjournal fra dette stedet, og det er ingen som kjenner min pasient historie her. Legene selv skjønte ikke hvorfor jeg ble fraktet til Moss sykehus, og ville ikke engang ta i meg i frykt for å gjøre noe galt. De var enig med meg om at jeg ikke hadde noe her å gjøre etter å ha vært på Ullevål i flere år, og sendte meg tilbake til Ullevål sykehus dagen etter. Med så kraftige smerter som jeg hadde i kroppen var dette en traumatisk og forferdelig opplevelse. 

Mandag 22.februar 2010 ble jeg innlagt på ortopedisk sengepost på Ullevål sykehus. Jeg fikk operert inn en CVK i brystet siden kroppen min trengte væsketerapi, antibiotika og blod direkte i blodet etter at jeg nesten ble blodforgiftet. Siden jeg skulle ligge over lengre tid med væske og antibiotika er det mer praktisk med CVK og ikke PVK. En CVK (sentralt venekateter) er et kateter plassert i en stor vene i halsen, brystet eller lysken. CVK benyttes når pasienten trenger mer intensiv kardiovaskulær overvåkning, for bedre oversikt over væskestatusen, og for å kunne bedre bruke intravenøse medisiner eller væsker. Mens PVK (perifert venekateter) bare er nålen man som legges inn i en vene, eksempelvis på hånda eller underarmen. 

Da fikk jeg vite at jeg hadde blodtypen 0, så takk til alle dere som gir blod. Dagen jeg ble lagt inn på sykehuset hadde jeg ingen formening om at en amputasjon av benet mitt var det som skulle skje de nærmeste dagene. Jeg trodde denne runden også bare var en runde med ny intravenøs antibiotika behandling og ut igjen etter en uke. Men dette var alvorlig, og legene hadde rett hele veien. Jeg ble behandlet med medisiner og for å få immunforsvaret tilbake slik at jeg kunne gjennomføre en operasjon.

26.februar 2010 var operasjonsdagen. Det var dagen jeg skulle miste leggen min, en del av meg. Aldri i livet mitt har jeg vært så redd, i sorg og nervøs på et å samme tidspunkt. Hjertet mitt banket i hundre, samtidig som jeg prøvde å skjule tårene på vei til operasjonssalen. Frykten og tankene om det uvitende som smerter, synet på leggen som ikke lenger er der når jeg våkner opp fra narkosen og tanker om jeg klarer å gå igjen streifet meg.

Jeg må innrømme at det er litt vemodig, samtidig rart å gå tilbake i tid å lese hva mine tanker og følelser rundt det å miste en kroppsdel er. Frykten for det ukjente var det mest skremmende. Men jeg kom meg i gjennom det. Jeg hadde så mange støttespillere og heiegjenger rundt meg som muntret meg opp, samt den positive galgenhumoren fra familien gjorde tilværelsen lettere.

Operasjonen ble utført fire dager etter at jeg ble lagt inn. Husker veldig godt etter at jeg våknet opp fra narkosen at den dynen som lå over meg, den skulle ikke løftes på. Jeg ville ikke se hva som befant seg under den, selv om jeg var fullt klar over at deler av leggen min var borte. Jeg kunne føle at den var borte, kjenne smertene og tyngden av benet som var bandasjert med gips. Det var nok - kunne jeg føle det trengte jeg ikke å se det før jeg selv var klar. Hele prosessen føltes bare som en surrealistisk mareritt. 

To dager etter operasjon

#blogg #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjo#funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #hverdag #livet #mareritt #surrealistisk #livetleker #utfordring #facebook 

 

Siste forsøk om å redde foten

Etter at jeg fikk såret på venstre foten som syv åring, trodde jeg aldri i verden at jeg ville komme til det stadiet at jeg måtte fjerne halve leggen min eller en kroppsdel for å bli frisk. Åtte år på riksen med sårstell uten hell, og åtte nye år på Ullevål sykehus uten hell. What to do? På Ullevål var de i hvert fall ærlige nok til å fortelle meg at jeg burde vurdere å amputere leggen for å bli frisk. 

UAKTUELT som tjuetreåring! Noen måneder før kroppen min sa stopp gjorde mye research på Google i håp om å få beholde det lille jeg hadde igjen av foten. Hvorfor beholde den i det hele tatt? Fordi den fortsatt hadde en funksjon. Selv om den var kort og med tre tær så kunne jeg fortsatt gå å løpe på den, danse med den, kjøre snowboard med den, bruke sko stappet med papir og mye mer med den. Jeg var jo glad i den. Selv om den var kjempe stygg, og jeg gjemte den hver gang jeg kunne så var den jo en del av meg og min kropp. Det jeg ikke kunne var å bade i klor basseng, gå barbeint, gå uten plaster som måtte skiftes hver dag, gå i høy helte eller åpne sko, risikere nye infeksjoner og sår med den. Jeg hadde til og med en silikon fot laget på Sophies Minde som jeg kunne tre på lillefoten som en sokk, og vipps så hadde jeg en fot med tær. Ingen kunne da se at jeg hadde en halv fot. Redning! 

Jeg fant et sted i USA, the country of oppertunity. Spesialister på alt tenker vi som bor i lille Norge. De er jo mange flere enn oss, og da er det jo garantert noen leger som spesialiserer seg på å rekonstruere en infisert fot eller har noe kur på kronisk Osteomylitt. Man hører jo stadig om mennesker som kommer heldig ut av en bil ulykke med knuste ben, og de slipper å amputere. Hvorfor kunne de ikke finne en løsning til meg også? Jeg sendte en mail til klinikken jeg fant i USA som var spesialister på min type ben infeksjon:

Dear George. I suffer from chronic osteomyelitis, and just got a call from my orthopedic physician that I've got an chronic bone inflammation and that I need to amputate my left foot/leg. And before I make my decision I would like to know if there is something else to do, anything else left to do. I am 23 years old girl from Norway and don't really want to amputate. I'll do and pay anything to keep my foot / leg. I hope to hear from you.

Jeg fikk dette overraskende svaret tilbake:

I take it, then, that this long-standing condition (chronic osteomyelitis) has exhausted whatever local measures are available to keep it under control to where to can have a life. Now, the question comes "will you have a better life with an artificial limb than with your disabled limb" - yes? There are several infection centers in Norway. Have you contacted Dr. Eivind Witsø at St. Olavs Hospital Trondheim University Hospital? If not, this is a very good start. AT a minimum, I would suggest a second opinion. With Eivind around, there would be no reason for you to come to our center fro treatment. 

Best of luck and do pay my respects to Dr. Witsø.  
G.Cierny, MD
Orthopaedic Infection, Reconstruction and Oncology

Tok rådet til Dr. Cierny, og sendte en mail til Dr. Witsø, reiste alene opp til St. Olav Hospital i Trondheim for å møte legen.

Kjære Dr. Eivind Witsø. 

Jeg er 23 år gammel jente og lider av kronisk osteomyelitt. Fikk en telefon fredag 04.12.09 fra min ortopedisk overlege om at jeg har fått en kronisk betennelse i benstrukturen litt under ankelen etter en MR som ble tatt for noen uker siden. Ut I fra bildene mente Dr. Kjetil Hvaal det ikke var mye å gjøre uten å amputere venstre fot / legg. Før jeg tar min beslutning vil jeg gjerne vite om det er noe annet å gjøre. Ønsker nemlig Ikke å amputere. Jeg har vært på behandling på Ullevål universitetssykehus i 10 år, og for meg virker det som Ullevål ikke har flere tiltak igjen for meg, utenom å amputere benet. Min overlege Dr. Kjetil Hvaal mener jeg vil få et bedre liv med mindre sykehusopphold, og med et proteseben. Men dette er en stor sak for meg å avgjøre i en så ung alder. Jeg vil mer enn noe beholde det, og er villig til å gjøre alt som trengs for å ikke miste benet. Jeg fikk tilbakesvar fra en Dr. Geroge Cierny, hvor han anbefalte Dere som en av Norges spesialister innenfor infeksjoner. Jeg fikk beskjed på tilbakemeldingen om å kontakte Dem. Dr. George Cierny mente at det ikke var noen grunn for meg å komme til deres behandlingssenter om jeg tok kontakt med deg. Hvis et møte er ønskelig, vil jeg komme over et par dager.

Til og med han var enig med mine leger, og hadde heller ingen særlig gode nyheter. Amputasjon var det eneste nødvendige. Det knuste alt av håp jeg hadde i meg. To måneder senere tok som sagt kroppen min valget for meg. Heldigvis! Jeg slapp den følelsen av å vite om JEG tok det riktige valget eller ikke, for det gjorde kroppen min for meg. 

#blogg #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #hverdag #livet #håp #sisteutvei #stolavhospital #trondheim

Tilbakeslaget som snudde opp ned på livet mitt

OBS! Sterke bilder

En splitter ny fase av livet mitt startet i februar 2010. Nevropatien hadde tatt over livet mitt etter åtte års sårstell behandling, utallige innleggelser og operasjoner på Ullevål sykehus. Til sammen i tjuetre år har jeg kjempet i mot denne kroniske sykdommen, som til slutt forårsaket en infeksjon i benstrukturen og resten av kroppen min. Seksten år med sår på venstre fot var over. Den var ødelagt, ferdig. 

Jeg gjennomgår og utfører ting på en smertenivå andre aldri ville ha klart å takle. Det er på grunn av sykdommen, og hva kroppen har lært seg å takle av smerte og ubehag alle disse årene. Jeg ville ikke hatt et liv dersom jeg bare skulle ligget i sengen eller på sofaen proppet full av smertestillende. Jeg unngikk helst å ta smertestillende da jeg ikke ønsket en avhengighet for det. For hva skulle jeg ta den dagen jeg var ordentlig dårlig, om jeg gikk på det hele tiden? Bare det å utføre vask av leiligheten var en mestringsfølelse. Det betydde ikke at jeg hadde en god dag, men at jeg klarte å være sterkere enn sykdommen for en del av dagen.

Jeg tror ikke de fleste hadde klart å håndtere å gå i gjennom en brøkdel av alt jeg har vært i gjennom. Hele livet har jeg pushet mine egne grenser. Hvor mye tolerer jeg og kroppen min? Det ender som oftest opp med influensa lignende symptomer som gjør meg enda dårligere. Hvorfor gjør jeg det? Jo, det er en innvendig følelse som gir meg en følelse av å kunne få til noe, klare noe - nemlig mestringsfølelsen som jeg nevnte tidligere. 

Alle har en tilbakeslag på et tidspunkt i livet. Jeg har hatt mange i løpet av disse tjuetre årene. Det har vært ganger der jeg har vært så dårlig at jeg føler at jeg bare ikke orker å takle sykdommen lenger, og har bare lyst til å gi opp. Men når man har en kronisk sykdom, så er ikke å gi opp et alternativ. Det er ikke som om man bare kan slutte å være syk, for sånn funker det ikke. Så man må bare fortsette å kjempe og håpe på det beste utfallet. Det er det jeg alltid har gjort, hele dagen lang, hver eneste dag i tjuetre år, selv med store smerter. 

En dag i februar 2010 sa kroppen min stopp. Nå er det nok. Jeg trodde jeg brygget på en influensa noen dager før det hele skjedde. Blodforgiftning har de samme symptomene, bare kraftigere. Legene hadde advart meg om at blodforgiftning kunne inntreffe meg, og i værste fall forårsake dødsfall på grunn av den kroniske infeksjonen, seksten år av og på med immundempende antibiotika behandlinger dersom jeg ikke valgte å amputere venstre leggen. 

Amputere leggen? Aldri i livet. Jeg fortsetter å gå med den halve foten og såret jeg har istedenfor å måtte amputere. Hvem vil ha ei jente uten ben? Hva med selvbilde? Selvtilliten? Som tjuetre åring var den jo dårlig nok fra før, og blodforgiftning... Alvorlig og skummelt tenkte jeg, men det skjer jo ikke meg.

Blodforgiftning er en tilstand hvor en infeksjon har medført en alvorlig betennelsestilstand i blodet og i mange av kroppens organer. Aldri på tjuetre år av mitt liv har jeg kjent en så uutholdelig eller lignende smerte i kroppen. Noe var galt, men jeg visste ikke hva det var. Jeg hadde kraftige febertokter, frostanfall, svekket allmentilstand der jeg var sengeliggende og klarte knapt å komme meg på do. Jeg ringte ambulansen for og få de til å kjøre meg til Ullevål sykehus. Normalt ville jeg har kjørt meg selv til legevakten, men det var umulig nå. Kroppen verket og bare det at noen tok på meg gjorde vondt. Jeg var på randen til blodforgiftning og alvorlig dårlig, forårsaket av infeksjonen i såret. Dessverre husker jeg ikke så mye, men det endte med en akutt legg amputasjon noen dager senere. 

#blogg #tirsdag #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #ortopedi #sengepost #hverdag #livet #blodforgiftning #akutt #traume

Vanskelig karrierestart

Jeg nevnte så vidt i innlegget "Familien på ortopedisk poliklinikk, Ullevål" at jeg hadde flyttet til Oslo som sytten åring, og begynt på Wang videregående skole. Det var ikke enkelt å kombinere kronisk sykdom, utdannelse eller jobb. Mye fravær påvirket motivasjonen min, og følelsen av å ikke få skolen til var vanskelig å ta til seg. Ofte ville jeg glemme sykdommen jeg hadde ved å prøve å leve et normalt tenåringsliv, uten sårstell, sykehusbesøk og medisiner. Men det endte bare med at jeg fikk lenger sykehusbesøk enn vanlig. 

Jeg har prøvd meg på ulike utdannelser siden videregående skole. Første valget etter Wang var å studere jus ved UiO, men karaktersnittet mitt nådde ikke opp til det jeg virkelig ønsket. Bjørknes privatskole var løsningen for å nå de karakterene jeg trengte for å komme inn. Jeg begynte på jusen, men følte at dette ble for tungt for meg å kombinere med helsen, så jeg sluttet. Da ble BI Handelshøyskole med internasjonal markedsføring en interesse. Jeg trivdes veldig godt på BI. Gode forelesninger, dyktige lærere og hyggelig sosialt samhold.

 Wangballet 2006

Mens jeg gikk på BI ble jeg medlem i en Cheerleader gruppe som heter Midas. Aldri hadde jeg gjort eller vært med på noe lignende før på grunn av benet mitt. Men jeg ville gi det en sjans da dette virket gøy, spennende og jeg fikk mulighet til å bli bedre kjent med andre jenter på skolen. Selv om jeg hadde sår på venstre foten, så synes det det var litt skummelt å begynne med cheerleading. Jeg hadde jo ikke balansen eller koordinasjonen tilstede, på samme nivå som disse andre jentene. De var myke, spenstige og stabile, men dette var ingen hinder for meg. Dette skulle jeg også klare med tid. Cheerleading krever teamwork, og var det noe disse jentene kunne så var det nettopp dette, og jeg ble tatt godt i mot. Som medlem i cheerleader gruppen ble jeg utvalgt til flyer. En flyer er en av de som er på toppen av en feks pyramide. Det var en av mine største frykt, nettopp på grunn av høydeskrekken. Etter mange timer med øvelse fikk jeg det til,  å følte jeg endelig kunne mestre en annen oppgave enn sykdommen min. 

 Cheerleading teamet Midas

Moroa på BI varte dessverre ikke lenger enn ett år. Såret på venstre foten var blitt så alvorlig dårlig at legene hadde fortalt meg at jeg burde amputere under kneet for å bli frisk. Men jeg tviholdt på foten min uansett hvor dårlig det var og fortsatte med ukentlige sårstell, noen innleggelser underveis med intravenøs anitbiotika behandling helt til kroppen min en dag sa stopp og det endte med ambulanse til akuttmottaket. 

Etter at dette skjedde tok alt av utdannelse og karriere mål slutt. Jeg måtte fokusere på meg selv, min egen helse og rekreasjonen av tilstanden. Det var utrolig tøft å falle utenfor samfunnet når det kom til karriere og utdannelse. Disse tankene har headhuntet meg siden. Følelsen av å ikke være bra nok er en stor skuffelse man kjenner på så og si hver dag fordi man nettopp vil så gjerne bidra i et samfunn og føle at man er til nytte.

#blogg #ryggmargsbrokk #mmc #nevropati #amputasjon #rullestol #krykker #funksjonshemming #funksjonsnedsettelse #ullevål #sykehus #ortopedi ##hverdag #livet #cheerleading #skole #utdannelse #BI #wang #oslo

Opptur og stor nedtur

Etter å ha vært i intervju med en journalist fra Smaalenenes Avis, delte selveste Ordføreren Erik Unaas av Eidsberg kommune helgens reportasje av meg på sin Facebook side med tidenes største komplement. Jeg blir helt rørt og tom for ord over at jeg med min historie om sykdom og motgang kan imponere og inspirere så mange. Det er nettopp på grunnlag av dette  og alle de positive tilbakemeldingene som gjør at jeg ønsker å fortsette å skrive. 

 

I tillegg har jeg hatt en helt fantstisk helg. En av mine bedre helger på mange måneder. Jeg har ikke tatt meg en ordentlig fest siden mai, og det var før jeg amputerte. 

Den følelsen av å pynte seg, komme seg ut, være med nære og gode venner, treffe nye mennesker, lytte til musikk og drikke gir en piff i en ellers grå hverdag. Selv var jeg litt redd for hvordan det kom til å gå med krykker på et ben med høye hæler kombinert med mengder av alkohol og masse mennesker. Ikke minst den følelsen av å være handikappet blant nye mennesker. Overraskende nok gikk det ganske så bra. Alle viste respekt og omtanke, og jeg satt ikke igjen med en følelse av å ikke være inkludert selv om jeg ikke kunne bevege meg stort. Rullestolen kom godt med da jeg kjente alkoholen i kroppen utover kvelden. 

Jeg er glad jeg fikk denne muligheten da uken min ikke startet så bra. Allerede før helgen begynte jeg å kjenne smerter i lysken. Det er et dårlig sykdomstegn for meg. Noe som betyr at kroppen brygger på en bakterie eller infeksjon. 

I dag ble jeg på ny innlagt på ortopedisk sengepost på Ullevål sykehus med påviste streptokokk bakterier i amputasjonssåret med intravenøs penicillin behandling, uviten om hvor lenge. Det ble et stort frustrasjonsutbrudd. For jeg er så vanvittig lei. Dette er min femte innleggelse på under syv måneder, og to ganger etter siste amputasjon. Det føles ut som det aldri tar en ende på dette styret. Håpet om at dette skulle ta slutt var da jeg foretok den siste amputasjonen i slutten av mai. Hva gjør jeg galt? Det er det som streifer tankene mine. To skritt frem og ti tilbake. Alltid et tilbakefall når man går rundt med et håp om at "denne gangen" er den siste. Jeg får så vondt av alle rundt meg også som blir berørt av min situasjon. Nedtur på nedtur, gang på gang. 

 

 


hits