Celine Halvorsrud

Veldig STOLT av å kunne få være med å samarbeide med paraplyorganisasjonen Unge funksjonshemmede å fronte åpenhet om deres rapport rundt utfordringer ungdom og unge voksne med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom står ovenfor innen seksuell helse i helsevesenet.

Kilde: Unge Funksjonshemmede 

Tirsdag 13. februar var jeg å se i NRK Dagsrevyen kl.19:00 der jeg snakket ut om min egen erfaring med seksuell helse og ulike fordommer og holdninger rundt.

Link: NRK.no fordommer om funksjonsnedsettelser 

Jeg valgte å takke ja til å samarbeide med Unge funksjonshemmede nettopp fordi det en tematikk jeg kjenner meg selv så godt igjen i, og fordi jeg mener at vi med nedsatt funksjonsevne trenger å komme frem i lyset å skinne istedenfor å gjemmes bort i mørket med fordommer og holdninger.

Jeg har lært veldig mye om meg selv og hvordan man skal takle og løse ulike utfordringer ved sykdommen min på egenhånd. Som skrevet i mine første blogginnlegg så begynte sykdommen allerede i svangerskapet, men selve problemet oppstod først da jeg var 7 år gammel. Av mine 24 år med helseplager har jeg aldri fått tilbud eller oppfølging fra helsepersonell eller fagpersoner om hvordan den seksuelle og den psykiske helsen henger sammen med det fysiske. 

Fortsatt som kronisk syk og tiden etter amputasjonene har jeg enda ikke fått informasjon. Helsevesenet er så flinke til å fokusere på hva som er galt med deg istedenfor å forstå deg som person med følelser og tanker. Jeg var skråsikker om at jeg måtte finne min egen identitet, seksuelle og psykiske helse på egenhånd, men dette var ikke noe jeg tenkte på som barn eller tidlig ungdom. Det er først nå fra 20-årene og oppover at jeg har stilt det spørsmålet? Hvem er jeg?

Foto: Brian Cliff Olguin

Til en viss grad har jeg klart å komme unna FOR mange fordommer og holdninger til min diagnose fordi familie og venner har gjort meg trygg på at jeg fortsatt ser normal ut uansett hva omstendighetene tilsier. Sykdommen min er også usynlig, og derfor har det vært lettere å "gjemme" det bort, nettoop på grunn av redselen og skammen i det å mangle to ekte ben. Ingen vet jo at jeg mangler to ben før jeg går i kjole, har tatt av meg buksen eller forteller det selv. 

Sommeren er egentlig den værste tiden for fordommer og uvitende holdninger. Det er blikk, stirring, forbi passerende kommentarer som "stakkars", spørsmål som "har du et handikapp?". Det er slitsom, det undertrykker og presser ned min selvtillit om å stadig bli påminnet om at jeg er annerledes - utseendemessig!

Når det kommer til "stakkars" kommentarene, så burde man sagt det til meg for åtte år siden, FØR jeg amputerte. DA var det synd på meg, med tanke på de dype åpne kjøttsårene jeg hadde på føttene mine, de uutholdelige smertene, infeksjonene jeg fikk, antibiotikaene jeg gikk på, de konstante innleggelse på Ullevål Sykehus, de tusenvis av nålene jeg fikk i armen, de hundretalls narkosene jeg var i... jeg kan fortsette i en evighet! Men NÅ, nå er det ikke noe grunn til å synes synd om meg, fordi jeg har ikke sårene på føttene lenger, jeg har ikke de uutholdelige smertene, infeksjonene, antibiotikaene, jeg er ferdig med innleggelser (neste gang blir forhåpentligvis den dagen jeg skal føde) osv... ser dere poenget mitt? Vi trenger mer empati og medfølelse, folkens!​

Foto: Brian Cliff Olguin

Jeg kan bare skrive av egen erfaring. Men i løpet av de åtte årene som amputert har jeg møtt og truffet mange vakre sjeler med ulike diagnoser og funksjonsnedsettelser. Fra dem er historiene annerledes. Jeg trodde alle hadde det like enkelt som meg, men så feil kan man ta, og ble oppriktig provosert over hvilke typer fordommer og holdninger de møter på og som mennesker har.  Det er trist å vite at så mange mennesker med en funksjonsnedsettelse eller som er kronisk syke blir stigmatisert på denne måten.

Seksuell helse handler om så mye mer enn fysisk sex. For meg handler om nærhet, det å føle seg elsket og føle seg sett. Egentlig alt fra identitet til det fysiske. Relasjon med andre, om det er kjæreste eller folk generelt. Når seksualitet har en såpass stor innflytelse på hvordan vi er og former oss som mennesker når det gjelder våre tanker, følelser, handlinger og samhandlinger mener jeg og Ung Funksjonshemmede at dette bør være en basal menneskerett og at Google ikke er veien å gå når man vil finne ut av din egen identitet.

Vi er nødt til å begynne å tenke annerledes om medmenneskene våre. Om du synes vi ser annerledes ut, så har vi fortsatt funksjonsevne - hjernen, tankene og følelsene med oss på lik linje med andre.
 

Hva mener du? Bør det være mer fokus og åpenhet fra helsepersonell rundt seksuell helse for mennesker med funksjonsnedsettelser, synlig og usynlig kronisk sykdom, diagnoser og for kjærester og pårørende eller er dette vi som «pasienter» må be om på eget initiativ? #sexsomfunker #alleharenfunksjonsevne

 

I Tirsdag 13. februar kl. 19:00 skal NRK Dagsrevyen sende en sak om en ny rapport fra Unge funksjonshemmede om unges erfaringer med seksualitet og funksjonsevne.

Jeg og styreleder i paraplyorganisasjon Unge funksjonshemmede er intervjuet av helse journalisten i saken. I tillegg har vi skrevet en kronikk om hvorfor helsepersonell må tørre å snakke med unge funksjonshemmede om seksualitet - TUNE IN! 

For noen uker siden ble jeg intervjuet av Magasinet i Dagbladet på Sophies Minde, og i helgen kom den ut på nett og i avisen. Det er stas å bli intervjuet for noe som er så unaturlig, men likevel så naturlig for mange som er i samme situasjon som jeg er i - nemlig det å være protesebruker. Jeg føler meg smigret og takknemlig for å være et ansikt utad i en tilværelse som ikke alle kjenner til eller har nok kunnskap om. Selvfølgelig er det ikke noe man går rundt å tenker på eller googler dersom det å være amputert ikke skjer deg selv, eller skjer noen man kjenner. 

Trykk her for artikkelen

Jeg ble med på dette intervjuet i Magasinet for Dagbladet for å skildre en ide om hvor sterkt funksjonshemmet vi faktisk er, og hvor avhengig vi er av våre ortopedi ingeniører resten av vårt liv, samt hvordan vi som protesebrukere har det på dagelig basis av ulike utfordringer, drømmer og målsetting.

Kronisk sykdom eller en ulykke tar mange ting vekk fra uskyldige mennesker. Det tar verdighet, det tar tillit, det tar lykke og så mye mer enn hva vi aner. Folk sier ofte at man taper slagene når man møter på motgang, noe som undergraver enhver personens styrke. Det er ingen tap. Kronisk sykdom og ulykker vinner alltid dersom det er kjærlighet og håp rundt personen det inntreffer.  

Vi eksisterer i en verden hvor vi for ofte lever i andres identiteter. Med alt tilgjengelig foran oss, er vi i konstant sammenligning, og sliter med å huske hvem vi var før vi ble så blandet inn i hverandres liv, og det er ikke alltid vår feil. Det er i media. Det er hvordan vi annonserer. Det er hvordan vi markedsfører oss selv. Det er overalt.

Målet mitt er å markedsføre og annonsere meg selv som en person så tilnærmet lik en normal person med to friske ben bare med to kunstige. Er egentlig forskjellene så store? Jeg ønsker ikke at den yngre generasjonen ikke skal ha sin egen identitet eller tro at de ikke er vakre ved å sammenligne. Vi har alle en usikkerhet, en ting som påvirker oss i stor grad der vi bare blir fanget opp av dette konstante ønske om fullkommenhet som blir et resultat av at vi mister vår egen tillit. 

Vi er ikke lagd av det samme. Noen av oss begynner dette livet en vei og ender opp med en annen. Faktisk så skjer det med oss alle. Vi er født med et tomt lerret og ved slutten av dette eventyret har vi alle unike karakterer, arr og forskjeller og en historie om hvor vi har vært.

Det er ikke dette som skiller oss, det er vår manglende evne til å se skjønnheten i disse forskjellene. Mitt poeng er at vi alle er forskjellige, ikke riktig eller feil, ikke perfekt eller ufullkommen, ikke vakker eller stygg, bare annerledes og hva er mer fantastisk enn det. Jeg har så mye kjærlighet for bildene i Magasinet. Åtte sett med unike ben, alle forskjellige fra de jeg ble født med, og til enhver anledning der hver av de forteller en historie om hvor jeg har kommet fra.

Hadde det ikke vært for min kroniske sykdom hadde jeg ikke truffet på mange av de menneske jeg kjenner i dag, og det er mennesker som har vært i gjennom ulike dramatiske hendelser som har forårsaket at de har mistet det ene eller to av bena vi fikk til å utforske verden med (dersom du mister et eller to, finn en erstatning og fortsett å utforske).

De syv årene jeg har vært protesebruker har jeg aldri hatt noen tilnærmet min egen alder til å kunne snakke ut om utfordringene mine med, eller en som jeg kan gjenkjenne meg igjen med når det kommer til å være ben amputert i en ung voksen alder. Vi er ulike, men når det kommer til visse interesser og mål er man noenlunde lik.

Jeg er heldig som ble kjent med Martin Bakkejord Skolbekken og hans familie på Sunnaas Sykehus når vi lå der samtidig i høst på rehabilitering. Da jeg hørte om hans ulykke på Kos i sommer tenkte jeg med en gang at jeg måtte sende han en melding, nettopp fordi jeg var fullstendig klar over hva han var på vei igjennom. Jeg var der selv for syv år siden, og igjen nå i mai - bare at jeg hadde litt mer tid på meg når det gjaldt å amputere.

Da jeg leste om han i media tenkte jeg at det var godt (misforstå meg rett) og se å vite om en person som i så ung alder også nå var dobbel amputert på samme sted som meg selv. Det jeg leste om Martin i media kjente jeg meg selv så altfor godt igjen i. Håpet om at vi kunne utveksle på godt og vondt erfaringer av å være dobbel amputert og hvordan veien til gange med to kunstige ben kom til å gå for oss begge har vært til stor hjelp for oss alle. 

Det å se Martin's pågangsmot og viljestyrke på lik linje som min egen har gjort at jeg ikke lenger føler meg alene. Når man begynner å tenke etter, så er det ikke mange unge protesebrukere i Norge når man vet at det er rundt 200 000 av oss (man hører svært sjeldent om de unge). De fleste er godt voksne og eldre med amputasjoner forårsaket av livsstilsproblematikk som diabetes, røykeben osv eller med medfødt uten lem. Det er godt å ha noen som forstår eksakt hva man snakker om når andre ikke kan sette seg inn i situasjonen vi er i. 

Det er første gang her på bloggen jeg har offentliggjort min historie i detalj. Hvis jeg kan gi en person selv den minste mengden av håp, så vil min historie på bloggen være verdt det. For meg handler det ikke om å nå en rekke "følgere", det handler om å nå ut til så mange som mulig og bruke min motgang for å prøve å inspirere. Tusen takk for kjærligheten og støtten jeg har fått!

Vi har alle en ubemerket reserve av styrke som dukker opp når livet setter oss på prøve! Finn den - Bruk den - Stol på den!

 

 

For 7 år og 4 dager siden fikk jeg en tilbakeskuende påminnelse på Facebook om jeg rullet rundt i leiligheten min å pyntet til jul, og syntes det hadde vært noe lettere om man hadde to ben tilgjengelig å pynte til jul med. Optimistisk som jeg også den gang var, så tenkte jeg at man får det jo til om man vil :) Og det ble jul i heimen. 

I dag går jeg på to proteseben å pynter til jul, men med andre utfordringer. Protesen på det høyre benet er fortsatt vond, og den strammer og kjennes veldig stiv og hard. Men det er en del av det å være protesebruker. Man må på en måte trosse de smertene som forekommer av å bruke protese om man skal fungere. Jeg angrer på at jeg ikke tok noen flere bilder av meg selv fra tiden jeg var dårlig eller runder rekreasjon, fordi jeg skammet meg over hvordan jeg så ut. (derfor har jeg ingen bilder å vise til). Men jeg kjenner i dag at det ville vært til en stor hjelp å kunne ha muligheten til å se tilbake på en svakere versjon av deg selv kontra personen jeg er i dag. 

En sted mellom situasjonen med helseplager og til hvordan utfallet i dag ble, og hvem jeg kom til å bli som person var en tanke som fulgte med meg hele veien. Kom jeg til å bli like lykkelig som jeg var før jeg mistet det siste benet? Kom jeg til å fortsette å kunne akseptere meg selv for den jeg er, men med enda et ben borte? Kommer jeg til å klare å gjennomføre denne gangen også? Har jeg nok krefter til å kjempe? Hvordan blir tiden i etterkant med to proteser? 

Og her sitter jeg... 7 måneder senere er jeg oppe å går, danser, kjører bil, jobber, befinner meg på x antall julebord med venner og er fortsatt den jeg var før jeg mistet det siste benet. Jeg er der jeg er ment å være. Etter 7 måneder har jeg begynt å elske reisen jeg er på, og funnet komforten i rolige hjørner av mine villeste drømmer.

Man får høre at folk ikke forandrer seg ... Vel, jeg har ikke alltid vært den jeg er i dag. Selv om jeg ikke fikk forandret verden ville jeg forandre min del av den, og med et ønske om å påvirke mennesker jeg deler livet mitt med. Det er en fantastisk ting når du endelig setter deg inn for å finne ut av at du aldri vil passe inn. Forskjellen mellom deg og resten av verden. Man føler for mye om for mange ting, og de fleste andre føler ikke nok, om for få ting. Jeg prøver bare å si at man må gå litt i seg selv for å finne lykken i livet og være tilfreds med den du er som person.

Vi har ikke full kontroll over kroppen vår. Vi kan miste våre evner på et blunk, men vi har full kontroll over vårt sinn. En ting jeg har lært er hvor kraftig tankene er, jeg har aldri til i dag tatt nei som et svar. Du kan fortelle meg at jeg ikke kan gjøre noe... neivel, da skal jeg ta det til mitt oppdrag for å vise deg at jeg kan. Selvfølgelig kan jeg gjøre det annerledes, eller jeg er kanskje ikke den beste kandidaten til å gjøre det, men jeg vil være den beste versjonen av meg selv så godt jeg kan til å gjennomføre oppgaven. Vi må ikke spørre, "hvorfor meg", "hvorfor ikke deg?". Det er fordi det er så mye større enn deg selv. Finn den indre styrken for ikke å gi opp, motgang slår det ikke før du lar det.

Hvis jeg kunne ha et ønske ville det fortsatt være å fortsette og bruke mine erfaringer for å hjelpe andre mennesker. Jeg er ikke interessert i penger eller kjendisstaus. Når jeg leser noens melding om at jeg har hjulpet dem med å kjempe en dag eller hjulpet dem med å jage sine drømmer er det for meg en suksess i alle ordets betydning. La oss fortsette å gjøre denne verden til et vakkert og lykkelig sted. Vær snill og del kjærligheten rundt. Det får man aldri nok av. 

They say, "What doesn't kill you makes you stronger"....I don't agree. Some things that didn't kill me, came so close that they're still damaging. They didn't make me better. Some things made me worse. And can't that be okay too? Can't some things just break you? This whole fucking world wants you to believe that admitting defeat makes you weak. For God's sake, bleed. And bleed openly. There can be pride in vulnerability. Honesty is maturity. And really, it's the things that did kill me, that made me.? 
― J. Raymond

Ord har alltid inspirert meg, men ikke så mye som disse. 👌🏼 Finn det som inspirerer deg, hva som skaper deg, det som gjør deg til en bedre person og aldri slipp taket på det.

#blogg #mandag #personlig #helse #protesebruker #proteselivet #disabled #funksjonsnedsettelse #ingenhindring #limbitless 

Jeg ble en dag spurt om "hva er det vanskeligste med å ha protese ben?"... "å ha... ingen ben mener du?". Tro det eller ei, men hodet ble helt tomt og jeg kom ikke på noe.

Du trodde kanskje jeg hadde en milelang liste som poppet opp i tankene mine, men jeg ble virkelig helt tom for hva det kunne være. Etter at jeg fikk tenkt litt så er det helt klart at det er mange små ting som er frustrerende, irriterende og utfordrende.

For eksempel å måtte trekke opp sleeven (strømpen som holder protesene til benet mitt) oppover lårene mine hver gang jeg går fordi den sklir ned, eller det faktum at jeg enda ikke kan løpe i ly hvis regnet bøtter ned uten å være redd for å tryne, eller på grunn av karbonet i hylsen (koppen stumpene skal ned i) protesene mine der jeg må sette på "sokker" liner (på fagspråket) hver eneste gang jeg vil opp å reise meg eller ut å gå.

Det er utfordrende å gå opp og ned trapper uten å halte og holde seg fast i rekkverket å ta ett steg om gangen (beklager den som går bak meg), eller når ortopedi ingeniøren er han som justerer hvordan føttene og bena mine står stilt slik at jeg kan gå så normalt som mulig. Og man er ganske fucked dersom foten faller av å man ikke har umbrakonøkkel i vesken for å skru den på plass igjen. 

Det høres kanskje ganske anstrengende ut for deg? Men til syvende og sist så er ikke dissene oppgavene så veldig vanskelig for meg. For meg blir ikke disse oppgavene noe mer annerledes enn å få kramper i foten på en ubeleilig tid. Det er både irriterende og tilsynelatende ubehagelig, men ingenting å sitte og sutre over. Du tenker sikkert, seriøst du kan jo ikke sammenligne det å ikke ha noen ben med å ha en krampe, men helt ærlig...det har vært en del av livet mitt så lenge at det ikke lenger er veldig merkbart. 

Jeg tenkte uansett en god stund på spørsmålet jeg fikk i ettertid. "Hva er det vanskeligste med å ha protese ben...?". Jeg kom frem til at hvis jeg måtte velge det vanskeligste, ville det være å prøve å skille det jeg tror jeg kan gjøre fra det jeg fysisk kan gjøre.

Har du har fulgt meg en stund vet du nå at jeg liker å sette store mål (les: tilsynelatende urealistiske) mål. For eksempel den gangen jeg skulle gå fjelltur på 22km tur/retur i Norefjellet etter 6 uker på protese bena mine (mens jeg med de ordentlige bena mine kun hadde klart å 600 meter).  

Konklusjonen var at det ikke kom til å skje, at jeg klarer 22km. Da jeg fortalte meg selv at jeg skulle oppnå det, virket det lett. Men jeg tok feil, jeg har fortsatt ikke klart å gå 10km og hadde bare 4,6km igjen før jeg var på toppen av fjellet, men med 6,4km bør jeg uansett være fornøyd etter bare 6 uker på proteseben, synes du ikke? Det å sette seg "urealistiske" mål gjør at man yter det lille ekstra for å nettopp nå det store målet. 

Noe så enkelt som å gå i snø virker så lett inntil jeg innser at føttene mine ikke har mobiliteten som jeg hadde før til å kjenne underlaget jeg går på. Den konstante kampen om å forstå forskjellen på hva tankene mine ønsker og vil, og hva den tror det kan oppnå i forhold til hva jeg fysisk kan er en utfordring hele veien. Og ja, det er vanvittig frustrerende, men det et mentalt spill. Det er hjernen min som prøver å føre forbindelsene til bena mine og kroppen min sammen, selv om jeg ikke lenger er den samme som jeg var da jeg ble født. Men jeg synes det er viktig å forstå forskjellen mellom det vanskelige og det umulige. 

Jeg har vokst opp med at folk blir forbauset av denne tankegangen min, der jeg bare stirrer blankt i deres forbauselse. Det jeg ikke tror folk forstår er; hvis jeg gir opp hver gang noe var vanskelig, ville jeg nok ikke engang klart å overleve.

Jeg lærte da jeg var ung at jeg rett og slett ikke kunne sitte og stirre på problemene mine for alltid. På et tidspunkt må jeg gå med protesene selv hvor vondt det var, og vi skulle finne måter å gjøre det annerledes på å gjenta dette til jeg kom dit jeg ville være. Ingen omstendigheter, ingen ulemper bør være en unnskyldning for å oppnå dine mål og dine ønsker. Den eneste unnskyldningen som burde eksistere er at du rett og slett ikke vil det nok.

Jeg kunne svare tilbake på spørsmålet jeg ble spurt ved å spørre: "hva er det vanskeligste i livet ditt?". Du kan tenke at virker tilsynelatende lite hvis du skal sammenligne med min situasjon, men jeg kan garantere deg at uansett hva det er, så har det samme innvirkning på livet ditt som det er i mitt.

Det er nettopp her vi gjør feil. Vi burde ikke leve livet med å sammenligne oss med hverandre. Fjellet jeg klatret hver dag har nøyaktig samme effekt på livet mitt som fjellet du klatrer. Klart at våre fjell kan ha forskjellige høyder, bredder, hindringer, men mot slutten av dagen er det hvert vårt fjell vi har klatret. Det er en kjent omgivelse. Vi kjenner til vendingene og svingene. Vi får dessverre ikke velge størrelsen på fjellet derfor får  vi rett og slett bare velge om vi vil klatre det, eller sitte nederst i bakken å håpe noen bærer oss opp.

Har du noen gang stoppet opp for virkelig å tenke over hva som er viktig for deg i livet? Jo mer vi tror på noe eller verdsetter noe, jo sterkere er den tilknyttede emosjonen. Verdier kan ses på som et kompass for våre liv. De er et slags navigasjonsinstrument som kan brukes til å styre oss i retning av det vi ønsker å bevege oss mot, og bort fra det som vi ikke ønsker. 

Nummer 1 - Lykke er et valg. 

Hva er viktigst for meg? Når jeg gjør det som jeg elsker å gjøre, hva gir det meg? 

Du har kanskje fulgt reisen min en stund nå, og det er sannsynligvis ting du allerede vet. Store deler av min tenåringsliv har jeg kjempet for å se lyset i situasjonen jeg befant meg i, spesielt etter at jeg amputerte det første benet mitt som 23 åring. Jeg innså etter syv år at jeg bare kastet bort tiden jeg hadde fått ved å være bitter over noe jeg hadde svært lite kontroll over. Så jeg bestemte meg ganske enkelt for å være glad å gi faen. I starten var det bare en handling. Jeg prøvde å finne det positive i alt, ved å "fake et smil og fortsette videre".

En dag skjønte jeg at smilet ikke var falskt, jeg var faktisk virkelig fornøyd med livet jeg hadde. Situasjonen jeg befant meg i ble noe jeg var takknemlig for. Fra det tidspunktet ga jeg et løfte til meg selv: Jeg skal aldri sette meg selv i en situasjon der jeg er misfornøyd, og de gang jeg befant meg i en situasjon som gjorde meg ubarmhjertig glad, ville jeg forsikre meg om å gjøre dette så ofte og så mye jeg kunne.

For meg er det å reise en av de opplevelsene som gir meg den følelsen. Den ubarmhjertig glade følelsen. Bortsett fra at du kommer til å utforske de vakreste stedene i verden tror jeg at det å reise bidrar til å presse deg ut av komfortsonen, og gjøre deg til det bedre slik at man kan se bort i fra rutinene man kjenner og til gjengjeld få deg til å oppdage akkurat den personen du vil være. Favoritt delen ved å reise er at den viser deg hvor stor verden egentlig er, og den minner oss på hvor mye vi alle har til felles uansett hvilket språk vi snakker eller hvordan vi ser ut.

Jeg har vært så heldig å opplevd store deler av denne vakre verden fra jeg var ung, og på den måten vet jeg at det finnes noe som er større enn det som er her hjemme i lille Norge. Reise gir meg energi påfyll, og et større bilde av virkeligheten. Det har vært min get-away løsning for sykdommen og nedturene jeg hadde. 

Nummer 2 - Livet er kort (Du har sikkert hørt det før, men det er sant). 

Etter å ha møtt store mengder med traumer i en ung alder lærte jeg hvor raskt livet kan tas bort fra deg. Hvordan du kan våkne en dag å løpe rundt uten bekymring, og i løpet av et blunk endres livet helt uten at du har skjønt det selv - nemlig til det at du nettopp har tatt de siste skrittene du vil ta med bena du ble født med. Enkelte ting i livet får man ikke gjort noe med, resten gjelder det å se positivt på!

Jeg er takknemlig for mye, men en ting jeg er veldig takknemlig for er at jeg lærte dette i en så ung alder. Jeg hadde sikkert opplevd mer av livet med mine egne to ben om hendelsen hadde skjedd om 20 eller 30 år senere, men ville jeg vært like takknemlig dersom jeg kunne "kjøpt" meg den friheten til å gjøre det senere? Så på grunnlag av min livsstilendring var jeg nødt til å ta et vanskelig valg, noe som har oppfordret meg til å reise å oppleve mer bare fordi jeg vil oppleve alt jeg kan før det er for sent. Du kan aldri stole på "senere" fordi noen ganger er senere for sent.

Nummer 3 -  Vi kan alltid tjene mer penger, men vi kan ikke tjene mer tid.

Nå er det ikke snakk om å utvide døgnets timer, det er ikke fysisk mulig. Med spørsmålet  "Hvordan få mer tid" sikter vi her til hvordan man kan få mer tid til de tingene man ønsker å gjøre.

Jeg kan "hmm" og "eeh" over hvorvidt dette utsagnet får meg til å høres ut som en altfor privilegert ung voksen som ikke har noe konsept om verdien av penger, men jeg tror ikke det gjør det. Det jeg lærte som nevnt tidligere i en altfor ung alder, og som livet fortsatt har å lære meg helt siden den gangen, er at vår mest verdifulle vare er tid.

Det kan være mange grunner til at man ønsker seg mer tid. For eksempel, mer tid sammen med familien og venner, mer fritid, mer tid til å lykkes i karrieren, mer tid til å gjøre alt du ønsker å bruke tiden din, og samtidig bruke minst mulig tid på de tingene du ikke kan fordra.

Mot slutten av dagen når vår tid av livet som vi vet en dag er over, er det ikke noe annet enn mer tid vi skulle ønske vi hadde. Ikke mer penger, ikke flere eiendeler, bare mer tid. Vår eneste håp er å være fornøyd med hvordan vi har tilbrakt tiden vi har hatt, og ikke ha noe å angre på senere og heller ingen ønske om ekstra mer tid fordi vi har gjorde alt vi hadde håpet på, og vi fikk utforsket alt som vi hadde drømt om.

Hvordan man får mer tid til å gjøre det man vil koker egentlig bare ned til to ting: effektivitet og prioriteringer.

Når det er sagt, så er det det faktum at man trenger penger for å reise. Det å reise er kostbart, og penger er det som holder oss tilbake.

Mine life hacks for å få til et eventyr.

1. Reise med andre. Enten eksisterende venner, familie og kjæreste eller skaff deg nye venner på turen (du vet aldri hvem du møter). Dele kostnadene vil spare deg for mye penger.

2. Bruk gode tilbud overalt du kan. Jeg skal være ærlig, jeg pleide aldri å gjøre dette. Jeg pleide å være den som ikke gikk for tilbud  siden jeg aldri hadde tålmodighet til å vente på de riktige og beste tilbudene. Det var ikke før jeg begynte å reise alene uten min familie at jeg skjønte hvor nyttig det var å benytte seg av tilbudsreiser, og hvor mye penger man kan sitte igjen med til oppholdet på reisen om man bruker litt tid på å finne riktig reiser til en innenfor pris. 

Mine favoritt nettsteder for hotell booking er booking.com fordi jeg har funnet ut at de som oftest har de beste prisene (for ikke å nevne, når du reiser til flere steder er det så nyttig å ha alle dine bestillinger på samme sted). Jeg benytter momondo.no og finn.no for å finne billige flyreiser, kanskje ikke de billigste nettstedene å sjekke ut - men de funker i hvertfall for meg. 

3. Vær streng med budsjettet før reisen din. Jeg ga opp min daglige kaffe bare for å prøve å spare litt ekstra, og gjorde andre små tiltak som gjorde at jeg sparte litt mer i kassen før reisen. 

5. Prioriteringer, hva er viktig for deg.

4. Det må nødvendigvis ikke koste deg mye å oppleve. Bare det å sette seg i en bil å ta en roadtrip til en by eller ta en vandretur i skog og mark gir påfyll og energi til kropp og sjel. 

Du kan lure noen få mennesker, men du vil alltid kjenne til din egen velstand.

Vi eksisterer i en verden hvor vi for ofte lever i andres identiteter. Med alt foran fingertuppene våre er vi i konstant sammenligning og sliter med å huske hvem vi var før vi ble så blendet av andres liv. Før vi får en sjanse til å se oss i speilet å sette pris på vår egen skjønnhet og unikhet sammenligner vi (ofte ubevisst) oss selv med denne "perfeksjonen" vi faller for hos andre eller i sosiale medier og på Tv-skjermen. 

Jeg tilbrakte en stor del av ungdomsårene og tidlig tyveårene mine med å prøve og finne ut av hvorfor livet mitt ble som det ble. Jeg ville ikke være født med ryggmargsbrokk, jeg ville ikke ha kronisk sår betennelser i begge føttene mine, jeg ville ikke ha to protese ben og jeg ville ikke bruke livet mitt på sykehus. Det var ikke der jeg tilhørte. Allikevel er jeg plutselig fastspent i et liv jeg ikke ønsket, der jeg sitter på sidelinjen og lurer på hvorfor dette skjedde meg.

Måtte jeg virkelig tilbringe livet mitt på å svare på folks spørsmål? Glane tilbake på folk som stirrer på meg? Unnskylde meg fordi jeg har annerledes ben? Forklare til mine fremtidige barn hvorfor deres mor ikke er som alle andre mødrene? Hvorfor mamma har to protese ben?

Svaret er i grunn enkelt, fordi alle andre har to normale ben. Men mitt svar på det nå er; "Virkelig? Normale ben? Hvem sier det?". Hvem definerer ordet normal? Jeg brukte så lenge på å hate situasjonen jeg befant meg i, istedenfor å ta et skritt tilbake og innse hvilken styrke jeg nå hadde fått. Det er bare det siste året at jeg virkelig har begynt å elske den personen jeg har blitt, og det er ikke fordi jeg har tvunget meg selv til å akseptere det jeg har vært i gjennom eller fordi jeg såkalt "overvant motgangen", men fordi tiden har gitt meg tid til å finne ut av hvem jeg virkelig er, og kan være komfortabel med.

For meg var alternativene ganske enkle når det gjaldt å bestemme meg for hva jeg skulle leve etter:

• Finne en måte å få bena min til å gro tilbake på (biologi er ikke mitt beste side, så sannsynligvis ikke et godt alternativ)
• Sitte og synes synd på meg selv de neste... ja resten av mine mange år (ikke meg å være et offer)
• Bruk det jeg har vært gjennom for å gjøre denne gale, vakre verden til et bedre sted.

Jeg valgt sistnevnte. Når jeg begynte å legge ut historien min til verden var det utrolig hva jeg fikk tilbake. Gjennom det å fortelle folk hva jeg gikk gjennom ved å være åpen og autentisk om min motgang og triumfer, og ikke suger coate noe (for tro meg, det var ikke mye sukkersøtt i syne her), skjønte jeg at jeg ikke bare hjalp andre, men jeg hjalp meg selv. Jeg begynte å forstå det gode i alt dette. Jeg fant årsaker til hvorfor jeg brukte år på år for og prøve å oppdage aksepten. Nå anser jeg meg selv som heldig ved å ha gått gjennom alt det jeg har vært i gjennom. Jeg ser verden og dens potensiale på en annen måte. Jeg ser den på en måte som jeg kanskje før aldri har sett den om det ikke var for alle de mange kampene jeg møtte i oppover bakkene.

Mot slutten av dagen, er det ingen som er normale nok til å sammenligne seg med. Noen av oss har mørkt hår, noen av oss er høye, noen er korte, noen av oss har mørkere hud, noen av oss er mer blek. Noen av oss har utviklet arr (eller historier som jeg liker å kalle dem), andre har tatoveringer. Noen av oss har fregner, noen har ben av plast, stål og karbon, noen har ingen ben i det hele tatt. Jeg kunne fortsette, men poenget her er - hva er normal? I mine øyne - Ingen av dem!

Mens jeg skriver dette bestemte jeg meg for å slå opp ordet "normal" på Google, og fikk følgende: Normal betyr " Vanlig, forventet, noe som ikke skiller seg ut ".

I et sekund der lurte jeg på. Dersom mine tanker om normalitet var en opprørsk handling ut av "frustrasjon"  til det punktet hvor jeg er ganske så langt i fra "vanlig". Jeg mener... jeg har to føtter og legger som er ser ut som en robot laget av stål og karbonfiber (og en garderobe fullt av flere), ja da kommer jeg aldri til å gå under "noe som ikke skiller seg ut" eller se ut som "forventet". For å sette det på spissen, så er ikke du normal heller... for hva er forventet og vanlig?

Se til høyre, og til venstre for deg. Ser menneskene rundt deg ut som en kopi av deg? Nei, de gjør ikke det. De er unike. De er bra, ikke dårlige, ikke unormal, ikke normal, bare unik. Jeg skjønner at disse tankene ikke kommer fra et sted av skuffelse, de kommer fra et sted av realisering. Folkens... normalitet, perfeksjonisme, ingen av oss er det. Heller ikke de som ser eller som du tror eller mener er "perfekte" på Instagram osv.  

Men spørsmålet er, hvorfor vil vi ha det? Hvorfor ønsker vi å endre utseendet til å se ut som de menneskene vi "beundrer" eller som vi tror ser "perfekte" ut? Hvorfor kan vi ikke finne en måte å elske våre egne arr på, vår ufullkommenhet på en måte som vi elsker en annen persons skjønnhet?

Jeg vil bruke denne plattformen til å inspirere andre, påvirke folk i tøffe tider til å pushe litt hardere, kvitte samfunnets idéer om hva som er normalt. Dette konstante ønsket om perfeksjon, om å få flere liker klikk på et bilde (som om et tall kan rettferdiggjøre vår verdi), for å fjerne ideen om at hvis vi i det minste later som vi er glade eller selvsikre, så vil vi være perfekte.

Sannheten er at du kan late som så langt det lar seg gjøre, men på slutten av dagen er det som å kjøpe ting med monopolpenger, du kan lure noen få mennesker, men du vil alltid kjenne til din egen velstand. Vi har alle våre usikkerheter, ting som påvirker oss i stor grad, og vi blir bare fanget opp i dette konstante ønske om å være perfekt noe som blir et resultat av at vi mister tillit i oss selv.

"Perfeksjon" og "normalitet" er ikke ekte. Hva som er ekte er du. Din skjønnhet. Din unikhet. Din historie. Dine arr. Så ikke tilbring livet ditt på å prøve og "fikse" den personen du er. Omfavn alt du er. Du er vakker uten å sammenligne deg med andre. 

Vær glad. Vær ufullkommen perfekt. Vær trygg. Vær deg 

Som 7 åring var jeg helt uskyldig og naiv til til hvordan livet helt fullstendig kunne forandre seg, men det var en lekse som jeg snart lærte meg. Jeg var et aktivt barn. Jeg løp, jeg danset, og jeg svømte. Men jeg var i ferd med å lære at noen ganger må vi gi opp ting, selv om vi ikke vil. Helt ute av vår kontroll er sykdommer og plager gitt til oss. Jeg planla ikke å besøke et sted jeg absolutt ikke var klar for å kalle mitt hjem for i 24 år, nemlig sykehuset.

Ingen fortjener å gå gjennom noe slikt som et barn, det er ganske enkelt grusomt. Men noe jeg har lært i gjennom motgang, er at sykdommer ikke er selektiv på ofrene sine. Det er ikke rettferdig i det hele tatt, men livet er like rettferdig som det er urettferdig. Alt vi får, alle hindringer vi må gå i gjennom eller må sloss i gjennom, er en mulighet for oss til å vokse, å lære, å kjempe, og shit - om jeg skulle kjempe.

Som 7 år gammel jente burde jeg vært på skolen og lære å stave, lære å skrive, i stedet lærte jeg ord som nevropati og osteomylitt. Dette er fra den medfødte ryggmargsbrokken min, en skade som utvilsomt ville forandre livet mitt. Når jeg tenkte på å gå til sykehuset, så tenkte jeg om fødsler og at det var et sted for gamle syke mennesker. Jeg "sjekket inn" som om det var et hemmelig 5-stjerners hotell, men den eneste stjerne klassifiseringen som jeg visste om var "på en skala fra 1-10, hvor vond smerten min var?". Et spørsmål jeg ofte ble spurt om. Et spørsmål jeg for ofte ville svare med et tall over min egen alder.

Jeg skulle ønske jeg kunne huske detaljene, den første operasjonen jeg hadde, samtalene jeg hadde, måten det hele utviklet seg på, men for å være ærlig er det flere år av mitt liv som er sløret bort. Betydningen av de første dråpene av antibiotika som gikk inn i armen min blir ubetydelig etter uker på uker med å se det dryppe fra posen. Dagene ble minutt for minutt, time for time, aldri visste jeg om utfallet av operasjonene ble bra med utallige kirurgiske og ikke-kirurgiske prosedyrer. Min nye rutine gikk i noe som; en uke med sårbehandling etterfulgt av to uker med operasjon og antibiotika behandling. Dette fortsatte i flere år, avhengig av infeksjonene. 

Ting ble ikke bedre, uansett hvor mange antibiotika behandlinger og operasjoner jeg hadde så minsket det ikke spredningen av infeksjonen. Antibiotika bare lammet bakteriene, og blusset opp igjen når jeg ikke gikk på de. Foreldrene min ble da møtt med en beslutning som ingen foreldre måtte gjøre, men som jeg selv til syvende og sist måtte avgjøre. Den eneste måten å redde livet mitt på, var å amputere benet mitt. På grunn av den opprinnelige infeksjonen i såret på venstre benet var risikoen for at infeksjonen kunne spre seg andre steder, og oppover foten som gjorde at jeg risikerte blodforgiftning og måtte amputere hele benet mitt. 

Operasjonsdagen av benet var kommet, og det er en dag jeg aldri vil glemme. Da jeg ble trillet inn i operasjonsrommet, gråt jeg hysterisk av nervøsitet. Redd for hva som skulle skje, redd for det ukjente, redd for å våkne opp uten en del av meg selv. Den fem timers operasjonen var den lengste dagen av mitt liv, men overraskende fire timer etter operasjonen oppdaget vi at operasjonen var vellykket. Dette var en av mange gleder som ville overraske leger da mitt nye liv utviklet seg.

Du tror det kanskje ville stoppe her.Jjeg har fått antibiotika behandling etter antibiotika behandling samt operasjoner, da de fjernet infeksjonen ved å amputere benet mitt, men nei. En annen tid med infeksjon i det høyre benet var foran meg. Før jeg amputerte det klarte jeg på en eller annen måte å komme meg gjennom første amputasjonen. De første årene tok jeg styrke og motstandskraft til et helt nytt nivå. Jeg husker spenningen da jeg fikk på protesen min, men virkeligheten begynte å slå mens jeg lærte å gå. I hodet mitt var det som, ok... jeg har et nytt ben, la oss gjøre dette, nå må jeg lære å bruke det. Jeg hadde ikke gått på over fire måneder, og selvfølgelig det å lære seg å gå når beinet ditt ikke lenger er laget av kjøtt og blod krevdes en mengde justeringer, men ingenting stoppet meg. Selv nå, i en alder av 31 år, er min sterkeste inspirasjon den unge jenta jeg var.

Men jeg ville løyet hvis dette endte med "resten er historie". Virkeligheten begynte å sette inn, noe som jeg tror det gjør for oss alle når vi går inn i vår viktigste leveår. Som 23 åring husker jeg å tenke, "shit, jeg trodde amputasjonen var den harde delen, men det var ingenting". Det er det øyeblikket når du tror du har klatret et fjell, men så skjønner du at du bare var nederst i bakken, og fjellet er foran deg.

Jeg tilbrakte starten av tyve årene mine og spurte om alt som slo meg. "Hvorfor meg? Hva gjorde jeg for å fortjene dette? Hva gjorde jeg galt?". Ønsket om å være som mine venner så stor. Jeg ville ikke gå nedover gaten mens folk stirret på meg. I 23 år har jeg aldri hatt noe over som skjulte kneet mitt. Jeg prøvde å skjule benet mitt når det var mulig. Jeg husker ikke da jeg begynte å få tillit, men jeg tror du kommer til et punkt der du er lei av å gjemme deg. Du blir lei av å la de tingene du ikke har kontroll over, ha kontroll over deg og hvordan du lever livet ditt. Så jeg bestemte meg for å prøve å være trygg på min nye tilværelse. Jeg begynte å rocke protesen min. Jeg har alltid vært åpen om hva jeg ville gå i gjennom, men å være fysisk sikker var et helt nytt ballspill. Jeg begynte å føle meg så befriet. Det var som om jeg kunne føle vekten av byrden jeg hadde båret på løfte av skuldrene mine. Og jeg så aldri tilbake. Jeg tenkte, hvis jeg lar noe som var utenfor min kontroll kontrollere meg bryter det ned hjertet mitt. Osteomyelitten hadde tatt så mye fra meg at jeg ikke var villig til å la det ta noe mer.

Syv år senere er jeg endelig i stand til å svare på spørsmålet jeg spurte meg selv om og om igjen, "hvorfor meg?". Svar var: Jeg har fått dette fjellet til å klatre på for å hjelpe andre å klatre på den. 

Hvis jeg hadde fått muligheten for noen år siden til å angre på alt jeg gikk gjennom for å leve et såkalt "normalt" liv ville jeg ha hoppet på sjansen, men nå kan jeg ærlig si at jeg ikke ville ha endret på noe. Klart det er tider der det å ha to protese ben virkelig er utrolig kjipt. Hver dag står jeg overfor utfordringer, og hvert år bringer en helt ny retning på reisen, men fordelene i det lange løp overveier ulempene.

Erfaringene jeg har oppnådd og min takknemlighet for livets skjønnhet er noe jeg kanskje ikke har lært før det var for sent. Noen ganger har jeg en tanke om at det jeg gikk i gjennom er mitt oppdrag for å hjelpe andre å lære leksjonene jeg lærte uten at de må gå gjennom det selv. All snakket om grip dagen og dette ønske om å leve hvert sekund fullt ut betyr på ingen måte at du har rett til et lykkelig og et uendelig liv, men det betyr at når klokken slutter å tikke skal du ikke ha noen anger men heller det at du har levd et liv du er stolt av.

Virkeligheten er at dårlige ting kan skje med alle. Det er livet dessverre, men det er hvordan vi svarer på dem som skaper hvert utfall. Vi har begrenset tid her på jorden - hver dag, minutt og ting er ikke lovet. Jeg er utover stolt av livet jeg har fordi jeg kjempet så hardt for å nå det stadiet jeg er i i dag. Den beste delen er at historien min bare er begynnelsen.

Dette her er meg. 100% meg. Så meg som det kan bli. Jeg hadde operasjoner som gjorde at bena mine ser ut som dette. Etter 24 år med kronisk sårssykdom på føttene fikk jeg benproteser, og meg uten mine normale ben er et syn som sjelden ses. Stumpene og protesene er noe jeg alltid har holdt til meg selv frem til nå fordi jeg føler meg sårbar, og som ikke gir en følelse jeg noensinne har hatt glede av. SHIT,  om jeg føler jeg sårbar når jeg stripper ned til bare protesene mine.

Men jeg har skjønt at, hvis jeg ved å dele den virkelige MEG med alle dere, kanskje da, da kan kanskje DU også finne tilliten til å være ekte å finne usikkerheten. Uansett hvor rart, uvanlig og unikt som det kan være med protese bena mine så tar de meg til steder, de gir meg evnen til å leve livet jeg vil. Det aller viktigste med de rare og det merkelige utseende på protesene mine er grunnen til at jeg har livet mitt, og det er ikke sårbarhet, det er styrke. Så ikke gjem deg bort fra at du er annerledes, din usikkerhet og din unikhet. Hev hodet høyt og vær stolt. De er alle en del av din historie, og din historie er hva som gjør deg til deg.

Nå har jeg vært dobbel amputert under kneet i litt over fem måneder, og vært på to proteseben i seks uker. Jeg hadde noen mål før jeg fikk den siste protesen på høyre benet. Det første var å gå med høy helte sko på bursdagen min, noe jeg klarte å gjøre uten å falle. Check✅ Det andre målet var å gå tur i fjellheimen. Jeg bestilt en tur til Norefjell Ski & Spa med kjæresten min der jeg fikk testet ut målet mitt. Litt for å få en avveksling fra hverdagen, og ikke minst pleie forholdet etter alt som har skjedd den siste tiden. Vi har lenge nemlig snakket om at vi savnet å være "normale" kjærestepar, og gjøre koselige kjærestepar ting. De siste fem månedene har dette vært vanskelig. 

For at jeg ikke skal miste livsgnisten som jeg snakket om i forrige blogg innlegg er det viktig for meg å sette noen mål som kan utfordre og motivere meg. Til tross for midlertidig proteser, ville jeg prøve meg på en topptur til Høgevard som er en 11km tur en vei og 1459moh. Ok, så en frisk person ville jo synes dette var slitsomt. Jeg kunne jo ha valgt en annen runde som var kortere. Joda, noen er sikkert sånn, men jeg har alltid likt å utfordre meg til ytterste kant, og innså at jeg hadde satt litt høye mål og forventninger til meg selv, og kjente litt på skuffelsen over min egen prestasjon. Jeg hadde håpet jeg klarte å gå bedre, og nå toppen. Vi fikk ikke en topptur, men klarte en god 6,4km tur opp mot skibakken. Må innrømme at kjæresten min måtte bære meg de siste meterne opp bakken, for venstre låret mitt var fylt med melkesyre! Vi klarte å komme såpass høyt at vi til og med fikk litt utsikt, der vi lagde oss blå og koste oss i hverandres selskap og med de firbente. Det ble en hyggelig tur som kompenserte for toppturen likevel :)

Nedturen gikk mye lettere å raskere, og så mye morsommere :) Det kreves en viss teknikk for å ikke feil belaste protese bena når man går nedover en bratt bakke med snø. For å få fotfeste måtte jeg trampe hælene godt ned i bakken, og rulle foten fremover. Det er litt underlig, fordi man ikke kjenner underlaget man går på lenger siden førligheten er borte. Det blir liksom som å gamble på hva du kommer til å tråkke på. Det er klart man visuelt kan se det, men hvordan det er å tråkke på det blir en annen ting. Jeg ble så varm på stumpene mine at jeg måtte stoppe opptil flere ganger for å ta av protese bena å tørke stumpene mine. Det kjenner jeg er noe dritt med proteser på tur, man blir så fryktelig varm og svett. Det er som å sammenligne det med å bli svett eller våt på bena i sko med ullsokker på bena. Jeg kjenner jo ikke at jeg blir våt på føttene lenger, noe som er en fordel med protese ben - man kjenner ikke varme og kulde. 

Jeg stiller nok litt stenge krav til meg selv etter bare seks uker på midlertidig proteser, men jeg mener det er viktig om man vil oppnå noe. Det å gjøre ting halvveis eksisterer ikke hos meg, men det er klart man skal se an situasjonen underveis. Jeg ble sliten i bena, og måtte innse at jeg ikke klarte mer. Det skal sies at jeg ikke er vandt med å gå lange turer generelt, så det trengs mer trening av muskulatur i lår, rumpe og utholdenhet. Det er vel kanskje ikke så rart man ikke er helt i form etter fem måneder med lite til ingen aktivitet. Men for en mestringsfølelse å få til noe man ikke har gjort, og ikke minst det å våkne uthvilt og uten form for influensa symptomer dagen etter fordi man har brukt kroppen litt ekstra.

Det var nemlig et av hovedproblemene jeg hadde før jeg amputerte, og det med å ha kronisk sår på føttene. Jeg ble alltid sengeliggende med influensa symptomer og med feber etter en aktivitet eller når kroppen min ble brukt mer enn hva den vanligvis tålte. Jeg hadde rett og slett aldri energi eller overskudd til å gjøre noe etter en dag fylt med aktivitet eller dagen etterpå. Jeg endte med å ligge sammenkrøpet i sofaen eller i sengen med smertestillende. Senest i mars gjorde jeg dette, etter langrennsturen jeg hadde til Sangefjell. Så det å endelig føle at kroppen responderer bra uten noen symptomer på influensa og feber etter en slik aktivitet føles utrolig deilig. Er det sånn det er å ha energi og overskudd? 

Det å endre på vaner kan være vanskelig, men noen ganger er det helt nødvendig for å komme seg videre i livet. Ikke bli fastlåst i det gamle mønsteret, som det er så lett å gå inn i når man har det vanskelig. Når vi gjør ting som kan dokumenteres overfor omverdenen, da yter vi litt ekstra. Men hvor er trangen til å imponere oss selv når ingen ser på? Kvalitet er å gjøre det riktig når ingen ser på. Gå utenfor komfortsonen for din egen skyld - for å oppnå det du øsnker og for å oppleve mestring.

For tre måneder siden fikk jeg plutselig melding fra en ukjent mann på Facebook. Jeg tenkte, hvem i all verden er denne creepy mannen fra Ålesund. Jeg trykket på navnet hans før jeg begynte å lese meldingen jeg hadde fått å finner et profilbilde der han har på en hatt og et par sportsbriller på en idyllisk sandstrand i bakgrunnen. Titter litt mer på siden hans å finner kun at han jobber som selvstendig næringsdrivende. Hmm, tenker jeg. Hva vil denne mannen meg?

Jeg skumleser meldingen jeg fikk tilsendt å ser en stor logo med link til en hjemmeside kalt Dream Big Foundationen. Jeg tenkte, hva er det han vil prøve å få meg med på, og ble litt oppgitt. Tenkte at det var enda en reklame for noe påmeldingsgreier. Men så ser jeg et kjent navn i meldingen. Linn, et navn jeg kjente igjen fra da jeg gikk på Tone Lise Akademiet å studerte til å bli negletekniker. For det var nemlig Linn som hadde anbefalt denne mannen å ta kontakt med meg da de satt strandet i Nairobi. Kjente at jeg da kunne senke skuldrene å svare denne mannen.

Så jeg fortsatte å lese meldingens innhold. Der stod det at han ønsket å ha meg med i byrået hans som kvinnelig foredragsholder i Female Footprint. Jeg tenkte med det samme, meg? Foredragsholder? Foran ukjente mennesker? Hva skal jeg snakke om? Aldri i verden. Jeg har jo sceneskrekk og taleskrekk. Dette er ikke noe for meg. Men jeg syntes Dream Big Foundationen hadde en flott konsept og det rørte noe ved meg. Så jeg tenkte at å holde foredrag om min historie kanskje kunne være en ting for meg likevel, selv om den tanken er veldig fjern. Hvem vil høre på meg?

I møtekommende som denne creepy mannen fra Ålesund var, avtalte vi å treffes når han var tilbake fra Nairobi for å snakke om Female Footprint og hvordan han kunne veilede meg inn i foredragsverden. Denne mannen har selvfølgelig et navn, nemlig John John Bruseth. John John og jeg møttes på Sophies Minde på Aker Sykehus. Her får jeg lagd protesene mine. Denne tilsynelatende creepy og karakteristiske John John var ikke så creepy likevel da vi møttes. Han var tvertimot det motsatte. Positiv, sprudlende. engasjert og noe eksentrisk på en god måte. Hatten og sportsbrillene var med da også, så det var lett å kjenne han igjen. 

Vi snakket en time om min helse og sykdomssituasjon, om hvordan det har preget meg som menneske, ulike opplevelser både av positive og negative samt utfordringer som følger ved. Etter å ha skravlet nok om meg selv viser det seg at John John er en allsidig mann, og forteller meg at han er en forfatter, eventyrer, foredragsholder og You name IT. Hva var det denne mannen ikke var? 

Mot slutten av møtet forteller John John meg at han ønsket å skrive en bok om meg! Åj, virkelig.. en bok on meg. Det var den første følelsen som dukket opp inne i meg, men som jeg ikke ville vise for å ikke virke helt tulling, å sa høflig; "Så moro, takk!". Kjente jeg ble helt satt ut av tanken på at noen virkelig vil bruke tid på å skrive om min sykdomssituasjon, noe som jeg anser som en veldig uinteressant tema å lese om. Men han ville gå i dybden, gå dit jeg selv ikke hadde vært, finne sanser og følelser i meg som jeg ikke tidligere har erkjent. Han vil skrive om hvordan det er mulig å leve videre, holde humøret oppe og tenke på andre når jeg i 24 år gikk 2 dager i uken til sykehuset for å få sårbehandling på beina? For så å måtte gi tapt og først amputere den ene benet, og så 7 år senere den andre.

Dette var jo langt i fra hva jeg tenkte ville skje når jeg så hans navn og hans melding i innboksen min på Facebook. At et menneske kan bli så fascinert og rørt kun ved å høre meg snakke om helseplagene mine, det som jeg anser som en klype salt er visst overveldende for utenforstående. Tittelen på foredraget er det samme som på boken John John skriver om meg, "Suse gjennom tid". Siden august har John John fulgt hele prosessen fra jeg amputerte den siste leggen i mai, rekreasjonen, opptreningen og kampen frem mot det endelige målet; å kjøre snowboard! For mer info om foredrag av John John Bruseth 

Årsaken til at jeg lar JJ skrive denne boken om meg er fordi jeg føler jeg sitter med så mye kunnskap og personlig erfaring i møte meg helsevesen, motgang og opplevelser som man ellers ikke ville møtt på i hverdagen. Jeg kan ikke sitte å holde igjen på dette uten å dele med andre som enten er i samme situasjon, eller som går i gjennom motgang pga sykdom eller andre utfordringer eller har tilbakefall av noe slag. Det gjør meg vondt å vite at det sitter mennesker der ute som kanskje er redd for å uttale seg om hva de føler, og synes det er tabubelagt å snakke om noe som er vanskelig eller vondt. Det å finne livsgnisten når man er kronisk syk er ikke lett, men den eksisterer. 

Jeg var den jenta før hvor jeg var så opptatt av hva andre syntes om meg, og om hvordan jeg så ut. Fasaden min skulle være så perfekt at ingen kunne se at jeg slet med en kronisk sykdom eller manglet et ben. Det verste var om noen tok det opp, men når man først får det brakt opp på banen så si det som det er uten å legge noe skjul på virkeligheten. Aldri gjør deg mindre enn det du allerede føler deg når noen spør. Klart jeg ikke forteller detaljert om hva som skjedde med meg til en ukjent person som spør hva som har skjedd, og velger å si at jeg var i en bilulykke, for noen ganger orker man bare ikke og dessuten så har ikke alle noe med det.

Jeg har blitt en helt annen person enn det jeg var før jeg amputerte begge ben mine. Utfallet ble til det bedre, selv om prosessen hit har vært tøft. Jeg jobber hver dag med å ikke min livsgnisten, så jeg har begynt å si ja til ting som for meg virker skremmende og som jeg før aldri ville ha sagt ja til. F.eks det å blotte meg på bloggen, begynne å holde foredrag og seminarer til leger innen spesialisering for ortopedi om amputasjon. Man må tørre å bevege seg litt utenfor komfort sonen for å kjenne litt på den mestringen man kan få til ved å ikke gjemme seg selv for den man er utenfor sykdommen fordi man ikke føler man ser bra ut eller er bra nok for andre, eller snakke om ting som plager deg, istedenfor å holde det for deg selv. Strekk ut en hånd, og så skal du se at det er noen som tar tak i den, for du er aldri alene.