hits

Forebygge muskel/nerve smerter

Kilde: https://www.novoklinikken.com

Det er s deilig med sol, sommer og varme! Fy sren som jeg har lengtet etter dette her hjemme. I gr var den frste offisielle dagen hvor jeg gikk i kjole uten jakke. #denflelsen">#denflelsen

Det er ikke bare bare nr sommeren og varmen kommer for fullt som protesebruker. Det blir godt og varmt, klamt og ofte fr jeg erampesmerter i knehasen p det venstre lillebenet. Fryktelig vondt og ubehagelig. 

P det hyre benet mitt har jeg slitt mye med nerve/muskel smerter etter at jeg amputerte leggen for snart et r siden. Det er smerter som ilinger og kle. Har du hrt om uttrykket "rastlse ben"? Det er mye av den samme flelsen, konstant. N har det vart s lenge at det har gtt utover nattesvnen min, og da er det gjerne verre enn verst.

Jeg valgte derfor oppske en kiropraktor p Novo Klinikken her i Askim i hp om f redusert disse smertene. Vi hadde vr frste konsultasjonstime for noen uker tilbake, der jeg fortalte om hvilke smerter jeg hadde, hvordan de oppstod, nr de er verre enn andre ganger osv. Kiropraktoren min begynte da massere og klemme hardt p lr og sete muskelaturen for kjenne hvor jeg var stiv og hadde smerter.

Han kom frem til det at jeg hadde overbelastet hyre benet etter at jeg amputerte, og hadde derfor en strammere hamstring p hyre bakside lr, noe som kunne forrsake press p muskelaturen. S ved neste time skulle vi prve trykkblge behandling.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kilde: Muskelterapeutene

Trykkblge behandlingen har jeg gjort n de siste tre gangene jeg hat vrt hos han, men en ukes mellomrom mellom hver behandling. Det viser seg at det hjelper sakte men sikkert p meg. Men siden jeg har gtt s lenge med disse smertene s tar det ogs lenger tid behandle "skaden". Ilingene kommer gr, fortsatt - men de er bare ikke like intense som de var fr behandlingen. N er jeg ikke lenger der hvor jeg klyper meg selv til blods for stimulere de smertene jeg hadde, og kan sove godt om natten. 

Trykkblgebehandling er egentlig veldig effektiv p de som har seneskader og lignende symptomer, men det virker som det ogs n kan hjelpe mot nerve/muskel skader.

rsaken til at jeg bruker denne metoden er fordi jeg aldri har vrt tilhenger av bruke piller for lindre smerte. Ved nervesmerte er det ikke mange typer smertestillende man kan ta for at det skal hjelpe, og de som kan benyttes inneholder gjerne opiater, noe som jeg personlig ikke liker srlig godt. Jeg blir r, svimmel og slapp i hodet uten at det pvirker de fysiske smertene jeg har. Ikke minst, tenk deg all den bivirkningene i alle disse tablettene. 

Derfor er det viktig for meg kunne skrive om hvilke metoder som kan lindre smerter og ubehag p ved ikke proppe kroppen min full av kjemiske stoffer.

S sliter du med krampe, muskel eller nerve smerter etter amputasjon eller generelt, s anbefaler jeg deg prve trykkblgebehandling <3

Les mer om trykkblgebehandling her: http://www.trykkbolgebehandling.no

Kan du ha sex du da, du som ikke har bein?

Veldig STOLT av kunne f vre med samarbeide med paraplyorganisasjonen Unge funksjonshemmede  fronte penhet om deres rapport rundt utfordringer ungdom og unge voksne med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom str ovenfor innen seksuell helse i helsevesenet.

Kilde: Unge Funksjonshemmede 

Tirsdag 13. februar var jeg se i NRK Dagsrevyen kl.19:00 der jeg snakket ut om min egen erfaring med seksuell helse og ulike fordommer og holdninger rundt.


Link: NRK.no fordommer om funksjonsnedsettelser 

Jeg valgte takke ja til samarbeide med Unge funksjonshemmede nettopp fordi det en tematikk jeg kjenner meg selv s godt igjen i, og fordi jeg mener at vi med nedsatt funksjonsevne trenger komme frem i lyset skinne istedenfor gjemmes bort i mrket med fordommer og holdninger.

Jeg har lrt veldig mye om meg selv og hvordan man skal takle og lse ulike utfordringer ved sykdommen min p egenhnd. Som skrevet i mine frste blogginnlegg s begynte sykdommen allerede i svangerskapet, men selve problemet oppstod frst da jeg var 7 r gammel. Av mine 24 r med helseplager har jeg aldri ftt tilbud eller oppflging fra helsepersonell eller fagpersoner om hvordan den seksuelle og den psykiske helsen henger sammen med det fysiske. 

Fortsatt som kronisk syk og tiden etter amputasjonene har jeg enda ikke ftt informasjon. Helsevesenet er s flinke til fokusere p hva som er galt med deg istedenfor forst deg som person med flelser og tanker. Jeg var skrsikker om at jeg mtte finne min egen identitet, seksuelle og psykiske helse p egenhnd, men dette var ikke noe jeg tenkte p som barn eller tidlig ungdom. Det er frst n fra 20-rene og oppover at jeg har stilt det sprsmlet? Hvem er jeg?

Foto: Brian Cliff Olguin

Til en viss grad har jeg klart komme unna FOR mange fordommer og holdninger til min diagnose fordi familie og venner har gjort meg trygg p at jeg fortsatt ser normal ut uansett hva omstendighetene tilsier. Sykdommen min er ogs usynlig, og derfor har det vrt lettere "gjemme" det bort, nettoop p grunn av redselen og skammen i det mangle to ekte ben. Ingen vet jo at jeg mangler to ben fr jeg gr i kjole, har tatt av meg buksen eller forteller det selv. 

Sommeren er egentlig den vrste tiden for fordommer og uvitende holdninger. Det er blikk, stirring, forbi passerende kommentarer som "stakkars", sprsml som "har du et handikapp?". Det er slitsom, det undertrykker og presser ned min selvtillit om stadig bli pminnet om at jeg er annerledes - utseendemessig!

Nr det kommer til "stakkars" kommentarene, s burde man sagt det til meg for tte r siden, FR jeg amputerte. DA var det synd p meg, med tanke p de dype pne kjttsrene jeg hadde p fttene mine, de uutholdelige smertene, infeksjonene jeg fikk, antibiotikaene jeg gikk p, de konstante innleggelse p Ullevl Sykehus, de tusenvis av nlene jeg fikk i armen, de hundretalls narkosene jeg var i... jeg kan fortsette i en evighet! Men N, n er det ikke noe grunn til synes synd om meg, fordi jeg har ikke srene p fttene lenger, jeg har ikke de uutholdelige smertene, infeksjonene, antibiotikaene, jeg er ferdig med innleggelser (neste gang blir forhpentligvis den dagen jeg skal fde) osv... ser dere poenget mitt? Vi trenger mer empati og medflelse, folkens!​

Foto: Brian Cliff Olguin

Jeg kan bare skrive av egen erfaring. Men i lpet av de tte rene som amputert har jeg mtt og truffet mange vakre sjeler med ulike diagnoser og funksjonsnedsettelser. Fra dem er historiene annerledes. Jeg trodde alle hadde det like enkelt som meg, men s feil kan man ta, og ble oppriktig provosert over hvilke typer fordommer og holdninger de mter p og som mennesker har.  Det er trist vite at s mange mennesker med en funksjonsnedsettelse eller som er kronisk syke blir stigmatisert p denne mten.

Seksuell helse handler om s mye mer enn fysisk sex. For meg handler om nrhet, det fle seg elsket og fle seg sett. Egentlig alt fra identitet til det fysiske. Relasjon med andre, om det er kjreste eller folk generelt. Nr seksualitet har en spass stor innflytelse p hvordan vi er og former oss som mennesker nr det gjelder vre tanker, flelser, handlinger og samhandlinger mener jeg og Ung Funksjonshemmede at dette br vre en basal menneskerett og at Google ikke er veien g nr man vil finne ut av din egen identitet.

Vi er ndt til begynne tenke annerledes om medmenneskene vre. Om du synes vi ser annerledes ut, s har vi fortsatt funksjonsevne - hjernen, tankene og flelsene med oss p lik linje med andre.
 

Hva mener du? Br det vre mer fokus og penhet fra helsepersonell rundt seksuell helse for mennesker med funksjonsnedsettelser, synlig og usynlig kronisk sykdom, diagnoser og for kjrester og prrende eller er dette vi som pasienter m be om p eget initiativ? #sexsomfunker #alleharenfunksjonsevne

 

NRK Dagsrevyen & NRK Ytring Tirsdag 13.februar kl.19:00

I Tirsdag 13. februar kl. 19:00 skal NRK Dagsrevyen sende en sak om en ny rapport fra Unge funksjonshemmede om unges erfaringer med seksualitet og funksjonsevne.

Jeg og styreleder i paraplyorganisasjon Unge funksjonshemmede er intervjuet av helse journalisten i saken. I tillegg har vi skrevet en kronikk om hvorfor helsepersonell m trre snakke med unge funksjonshemmede om seksualitet - TUNE IN! 

Intervjuet mitt med Dagbladet / Magasinet

For noen uker siden ble jeg intervjuet av Magasinet i Dagbladet p Sophies Minde, og i helgen kom den ut p nett og i avisen. Det er stas bli intervjuet for noe som er s unaturlig, men likevel s naturlig for mange som er i samme situasjon som jeg er i - nemlig det vre protesebruker. Jeg fler meg smigret og takknemlig for vre et ansikt utad i en tilvrelse som ikke alle kjenner til eller har nok kunnskap om. Selvflgelig er det ikke noe man gr rundt tenker p eller googler dersom det vre amputert ikke skjer deg selv, eller skjer noen man kjenner. 

Trykk her for artikkelen

Jeg ble med p dette intervjuet i Magasinet for Dagbladet for skildre en ide om hvor sterkt funksjonshemmet vi faktisk er, og hvor avhengig vi er av vre ortopedi ingenirer resten av vrt liv, samt hvordan vi som protesebrukere har det p dagelig basis av ulike utfordringer, drmmer og mlsetting.

Kronisk sykdom eller en ulykke tar mange ting vekk fra uskyldige mennesker. Det tar verdighet, det tar tillit, det tar lykke og s mye mer enn hva vi aner. Folk sier ofte at man taper slagene nr man mter p motgang, noe som undergraver enhver personens styrke. Det er ingen tap. Kronisk sykdom og ulykker vinner alltid dersom det er kjrlighet og hp rundt personen det inntreffer.  

Vi eksisterer i en verden hvor vi for ofte lever i andres identiteter. Med alt tilgjengelig foran oss, er vi i konstant sammenligning, og sliter med huske hvem vi var fr vi ble s blandet inn i hverandres liv, og det er ikke alltid vr feil. Det er i media. Det er hvordan vi annonserer. Det er hvordan vi markedsfrer oss selv. Det er overalt.

Mlet mitt er markedsfre og annonsere meg selv som en person s tilnrmet lik en normal person med to friske ben bare med to kunstige. Er egentlig forskjellene s store? Jeg nsker ikke at den yngre generasjonen ikke skal ha sin egen identitet eller tro at de ikke er vakre ved sammenligne. Vi har alle en usikkerhet, en ting som pvirker oss i stor grad der vi bare blir fanget opp av dette konstante nske om fullkommenhet som blir et resultat av at vi mister vr egen tillit. 

Vi er ikke lagd av det samme. Noen av oss begynner dette livet en vei og ender opp med en annen. Faktisk s skjer det med oss alle. Vi er fdt med et tomt lerret og ved slutten av dette eventyret har vi alle unike karakterer, arr og forskjeller og en historie om hvor vi har vrt.

Det er ikke dette som skiller oss, det er vr manglende evne til se skjnnheten i disse forskjellene. Mitt poeng er at vi alle er forskjellige, ikke riktig eller feil, ikke perfekt eller ufullkommen, ikke vakker eller stygg, bare annerledes og hva er mer fantastisk enn det. Jeg har s mye kjrlighet for bildene i Magasinet. tte sett med unike ben, alle forskjellige fra de jeg ble fdt med, og til enhver anledning der hver av de forteller en historie om hvor jeg har kommet fra.

Hadde det ikke vrt for min kroniske sykdom hadde jeg ikke truffet p mange av de menneske jeg kjenner i dag, og det er mennesker som har vrt i gjennom ulike dramatiske hendelser som har forrsaket at de har mistet det ene eller to av bena vi fikk til  utforske verden med (dersom du mister et eller to, finn en erstatning og fortsett utforske).

De syv rene jeg har vrt protesebruker har jeg aldri hatt noen tilnrmet min egen alder til kunne snakke ut om utfordringene mine med, eller en som jeg kan gjenkjenne meg igjen med nr det kommer til vre ben amputert i en ung voksen alder. Vi er ulike, men nr det kommer til visse interesser og ml er man noenlunde lik.

Jeg er heldig som ble kjent med Martin Bakkejord Skolbekken og hans familie p Sunnaas Sykehus nr vi l der samtidig i hst p rehabilitering. Da jeg hrte om hans ulykke p Kos i sommer tenkte jeg med en gang at jeg mtte sende han en melding, nettopp fordi jeg var fullstendig klar over hva han var p vei igjennom. Jeg var der selv for syv r siden, og igjen n i mai - bare at jeg hadde litt mer tid p meg nr det gjaldt amputere.

Da jeg leste om han i media tenkte jeg at det var godt (misforst meg rett) og se  vite om en person som i s ung alder ogs n var dobbel amputert p samme sted som meg selv. Det jeg leste om Martin i media kjente jeg meg selv s altfor godt igjen i. Hpet om at vi kunne utveksle p godt og vondt erfaringer av vre dobbel amputert og hvordan veien til gange med to kunstige ben kom til g for oss begge har vrt til stor hjelp for oss alle. 

Det se Martin's pgangsmot og viljestyrke p lik linje som min egen har gjort at jeg ikke lenger fler meg alene. Nr man begynner tenke etter, s er det ikke mange unge protesebrukere i Norge nr man vet at det er rundt 200 000 av oss (man hrer svrt sjeldent om de unge). De fleste er godt voksne og eldre med amputasjoner forrsaket av livsstilsproblematikk som diabetes, rykeben osv eller med medfdt uten lem. Det er godt ha noen som forstr eksakt hva man snakker om nr andre ikke kan sette seg inn i situasjonen vi er i. 

Det er frste gang her p bloggen jeg har offentliggjort min historie i detalj. Hvis jeg kan gi en person selv den minste mengden av hp, s vil min historie p bloggen vre verdt det. For meg handler det ikke om n en rekke "flgere", det handler om n ut til s mange som mulig og bruke min motgang for prve inspirere. Tusen takk for kjrligheten og sttten jeg har ftt!

Vi har alle en ubemerket reserve av styrke som dukker opp nr livet setter oss p prve! Finn den - Bruk den - Stol p den!

 

 

Believe you can

For 7 r og 4 dager siden fikk jeg en tilbakeskuende pminnelse p Facebook om jeg rullet rundt i leiligheten min pyntet til jul, og syntes det hadde vrt noe lettere om man hadde to ben tilgjengelig pynte til jul med. Optimistisk som jeg ogs den gang var, s tenkte jeg at man fr det jo til om man vil :) Og det ble jul i heimen. 

I dag gr jeg p to proteseben pynter til jul, men med andre utfordringer. Protesen p det hyre benet er fortsatt vond, og den strammer og kjennes veldig stiv og hard. Men det er en del av det vre protesebruker. Man m p en mte trosse de smertene som forekommer av bruke protese om man skal fungere. Jeg angrer p at jeg ikke tok noen flere bilder av meg selv fra tiden jeg var drlig eller runder rekreasjon, fordi jeg skammet meg over hvordan jeg s ut. (derfor har jeg ingen bilder vise til). Men jeg kjenner i dag at det ville vrt til en stor hjelp kunne ha muligheten til se tilbake p en svakere versjon av deg selv kontra personen jeg er i dag. 

En sted mellom situasjonen med helseplager og til hvordan utfallet i dag ble, og hvem jeg kom til  bli som person var en tanke som fulgte med meg hele veien. Kom jeg til bli like lykkelig som jeg var fr jeg mistet det siste benet? Kom jeg til fortsette kunne akseptere meg selv for den jeg er, men med enda et ben borte? Kommer jeg til klare gjennomfre denne gangen ogs? Har jeg nok krefter til kjempe? Hvordan blir tiden i etterkant med to proteser? 

Og her sitter jeg... 7 mneder senere er jeg oppe gr, danser, kjrer bil, jobber, befinner meg p x antall julebord med venner og er fortsatt den jeg var fr jeg mistet det siste benet. Jeg er der jeg er ment vre. Etter 7 mneder har jeg begynt  elske reisen jeg er p, og funnet komforten i rolige hjrner av mine villeste drmmer.

Man fr hre at folk ikke forandrer seg ... Vel, jeg har ikke alltid vrt den jeg er i dag. Selv om jeg ikke fikk forandret verden ville jeg forandre min del av den, og med et nske om  pvirke mennesker jeg deler livet mitt med. Det er en fantastisk ting nr du endelig setter deg inn for finne ut av at du aldri vil passe inn. Forskjellen mellom deg og resten av verden. Man fler for mye om for mange ting, og de fleste andre fler ikke nok, om for f ting. Jeg prver bare si at man m g litt i seg selv for finne lykken i livet og vre tilfreds med den du er som person.

Vi har ikke full kontroll over kroppen vr. Vi kan miste vre evner p et blunk, men vi har full kontroll over vrt sinn. En ting jeg har lrt er hvor kraftig tankene er, jeg har aldri til i dag tatt nei som et svar. Du kan fortelle meg at jeg ikke kan gjre noe... neivel, da skal jeg ta det til mitt oppdrag for vise deg at jeg kan. Selvflgelig kan jeg gjre det annerledes, eller jeg er kanskje ikke den beste kandidaten til gjre det, men jeg vil vre den beste versjonen av meg selv s godt jeg kan til gjennomfre oppgaven. Vi m ikke sprre, "hvorfor meg", "hvorfor ikke deg?". Det er fordi det er s mye strre enn deg selv. Finn den indre styrken for ikke gi opp, motgang slr det ikke fr du lar det.

Hvis jeg kunne ha et nske ville det fortsatt vre fortsette og bruke mine erfaringer for hjelpe andre mennesker. Jeg er ikke interessert i penger eller kjendisstaus. Nr jeg leser noens melding om at jeg har hjulpet dem med kjempe en dag eller hjulpet dem med jage sine drmmer er det for meg en suksess i alle ordets betydning. La oss fortsette gjre denne verden til et vakkert og lykkelig sted. Vr snill og del kjrligheten rundt. Det fr man aldri nok av. 

They say, "What doesn't kill you makes you stronger"....I don't agree. Some things that didn't kill me, came so close that they're still damaging. They didn't make me better. Some things made me worse. And can't that be okay too? Can't some things just break you? This whole fucking world wants you to believe that admitting defeat makes you weak. For God's sake, bleed. And bleed openly. There can be pride in vulnerability. Honesty is maturity. And really, it's the things that did kill me, that made me.? 
― J. Raymond

Ord har alltid inspirert meg, men ikke s mye som disse. 👌🏼 Finn det som inspirerer deg, hva som skaper deg, det som gjr deg til en bedre person og aldri slipp taket p det.

#blogg #mandag #personlig #helse #protesebruker #proteselivet #disabled #funksjonsnedsettelse #ingenhindring #limbitless 

Hva er det vanskeligste med ha protese ben?

Jeg ble en dag spurt om "hva er det vanskeligste med ha protese ben?"... " ha... ingen ben mener du?". Tro det eller ei, men hodet ble helt tomt og jeg kom ikke p noe.

Du trodde kanskje jeg hadde en milelang liste som poppet opp i tankene mine, men jeg ble virkelig helt tom for hva det kunne vre. Etter at jeg fikk tenkt litt s er det helt klart at det er mange sm ting som er frustrerendeirriterende og utfordrende.

For eksempel mtte trekke opp sleeven (strmpen som holder protesene til benet mitt) oppover lrene mine hver gang jeg gr fordi den sklir ned, eller det faktum at jeg enda ikke kan lpe i ly hvis regnet btter ned uten vre redd for tryne, eller p grunn av karbonet i hylsen (koppen stumpene skal ned i) protesene mine der jeg m sette p "sokker" liner (p fagsprket) hver eneste gang jeg vil opp reise meg eller ut g.

Det er utfordrende  g opp og ned trapper uten halte og holde seg fast i rekkverket ta ett steg om gangen (beklager den som gr bak meg), eller nr ortopedi ingeniren er han som justerer hvordan fttene og bena mine str stilt slik at jeg kan g s normalt som mulig. Og man er ganske fucked dersom foten faller av man ikke har umbrakonkkel i vesken for skru den p plass igjen. 

Det hres kanskje ganske anstrengende ut for deg? Men til syvende og sist s er ikke dissene oppgavene s veldig vanskelig for meg. For meg blir ikke disse oppgavene noe mer annerledes enn f kramper i foten p en ubeleilig tid. Det er bde irriterende og tilsynelatende ubehagelig, men ingenting sitte og sutre over. Du tenker sikkert, serist du kan jo ikke sammenligne det ikke ha noen ben med ha en krampe, men helt rlig...det har vrt en del av livet mitt s lenge at det ikke lenger er veldig merkbart. 

Jeg tenkte uansett en god stund p sprsmlet jeg fikk i ettertid. "Hva er det vanskeligste med ha protese ben...?". Jeg kom frem til at hvis jeg mtte velge det vanskeligste, ville det vre prve skille det jeg tror jeg kan gjre fra det jeg fysisk kan gjre.

Har du har fulgt meg en stund vet du n at jeg liker sette store ml (les: tilsynelatende urealistiske) ml. For eksempel den gangen jeg skulle g fjelltur p 22km tur/retur i Norefjellet etter 6 uker p protese bena mine (mens jeg med de ordentlige bena mine kun hadde klart 600 meter).  

Konklusjonen var at det ikke kom til skje, at jeg klarer 22km. Da jeg fortalte meg selv at jeg skulle oppn det, virket det lett. Men jeg tok feil, jeg har fortsatt ikke klart g 10km og hadde bare 4,6km igjen fr jeg var p toppen av fjellet, men med 6,4km br jeg uansett vre fornyd etter bare 6 uker p proteseben, synes du ikke? Det sette seg "urealistiske" ml gjr at man yter det lille ekstra for nettopp n det store mlet. 

Noe s enkelt som g i sn virker s lett inntil jeg innser at fttene mine ikke har mobiliteten som jeg hadde fr til kjenne underlaget jeg gr p. Den konstante kampen om forst forskjellen p hva tankene mine nsker og vil, og hva den tror det kan oppn i forhold til hva jeg fysisk kan er en utfordring hele veien. Og ja, det er vanvittig frustrerende, men det et mentalt spill. Det er hjernen min som prver fre forbindelsene til bena mine og kroppen min sammen, selv om jeg ikke lenger er den samme som jeg var da jeg ble fdt. Men jeg synes det er viktig forst forskjellen mellom det vanskelige og det umulige. 

Jeg har vokst opp med at folk blir forbauset av denne tankegangen min, der jeg bare stirrer blankt i deres forbauselse. Det jeg ikke tror folk forstr er; hvis jeg gir opp hver gang noe var vanskelig, ville jeg nok ikke engang klart overleve.

Jeg lrte da jeg var ung at jeg rett og slett ikke kunne sitte og stirre p problemene mine for alltid. P et tidspunkt m jeg g med protesene selv hvor vondt det var, og vi skulle finne mter gjre det annerledes p gjenta dette til jeg kom dit jeg ville vre. Ingen omstendigheter, ingen ulemper br vre en unnskyldning for oppn dine ml og dine nsker. Den eneste unnskyldningen som burde eksistere er at du rett og slett ikke vil det nok.

Jeg kunne svare tilbake p sprsmlet jeg ble spurt ved sprre: "hva er det vanskeligste i livet ditt?". Du kan tenke at virker tilsynelatende lite hvis du skal sammenligne med min situasjon, men jeg kan garantere deg at uansett hva det er, s har det samme innvirkning p livet ditt som det er i mitt.

Det er nettopp her vi gjr feil. Vi burde ikke leve livet med  sammenligne oss med hverandre. Fjellet jeg klatret hver dag har nyaktig samme effekt p livet mitt som fjellet du klatrer. Klart at vre fjell kan ha forskjellige hyder, bredder, hindringer, men mot slutten av dagen er det hvert vrt fjell vi har klatret. Det er en kjent omgivelse. Vi kjenner til vendingene og svingene. Vi fr dessverre ikke velge strrelsen p fjellet derfor fr  vi rett og slett bare velge om vi vil klatre det, eller sitte nederst i bakken  hpe noen brer oss opp.

Mine 3 verdier som har holdt pgangsmotet mitt oppe

Har du noen gang stoppet opp for virkelig tenke over hva som er viktig for deg i livet? Jo mer vi tror p noe eller verdsetter noe, jo sterkere er den tilknyttede emosjonen. Verdier kan ses p som et kompass for vre liv. De er et slags navigasjonsinstrument som kan brukes til styre oss i retning av det vi nsker bevege oss mot, og bort fra det som vi ikke nsker. 

Nummer 1 - Lykke er et valg. 

Hva er viktigst for meg? Nr jeg gjr det som jeg elsker gjre, hva gir det meg? 

Du har kanskje fulgt reisen min en stund n, og det er sannsynligvis ting du allerede vet. Store deler av min tenringsliv har jeg kjempet for se lyset i situasjonen jeg befant meg i, spesielt etter at jeg amputerte det frste benet mitt som 23 ring. Jeg inns etter syv r at jeg bare kastet bort tiden jeg hadde ftt ved vre bitter over noe jeg hadde svrt lite kontroll over. S jeg bestemte meg ganske enkelt for vre glad gi faen. I starten var det bare en handling. Jeg prvde finne det positive i alt, ved  "fake et smil og fortsette videre".

En dag skjnte jeg at smilet ikke var falskt, jeg var faktisk virkelig fornyd med livet jeg hadde. Situasjonen jeg befant meg i ble noe jeg var takknemlig for. Fra det tidspunktet ga jeg et lfte til meg selv: Jeg skal aldri sette meg selv i en situasjon der jeg er misfornyd, og de gang jeg befant meg i en situasjon som gjorde meg ubarmhjertig glad, ville jeg forsikre meg om gjre dette s ofte og s mye jeg kunne.

For meg er det  reise en av de opplevelsene som gir meg den flelsen. Den ubarmhjertig glade flelsen. Bortsett fra at du kommer til utforske de vakreste stedene i verden tror jeg at det reise bidrar til  presse deg ut av komfortsonen, og gjre deg til det bedre slik at man kan se bort i fra rutinene man kjenner og til gjengjeld f deg til  oppdage akkurat den personen du vil vre. Favoritt delen ved reise er at den viser deg hvor stor verden egentlig er, og den minner oss p hvor mye vi alle har til felles uansett hvilket sprk vi snakker eller hvordan vi ser ut.

Jeg har vrt s heldig opplevd store deler av denne vakre verden fra jeg var ung, og p den mten vet jeg at det finnes noe som er strre enn det som er her hjemme i lille Norge. Reise gir meg energi pfyll, og et strre bilde av virkeligheten. Det har vrt min get-away lsning for sykdommen og nedturene jeg hadde. 

Nummer 2 - Livet er kort (Du har sikkert hrt det fr, men det er sant). 

Etter ha mtt store mengder med traumer i en ung alder lrte jeg hvor raskt livet kan tas bort fra deg. Hvordan du kan vkne en dag  lpe rundt uten bekymring, og i lpet av et blunk endres livet helt uten at du har skjnt det selv - nemlig til det at du nettopp har tatt de siste skrittene du vil ta med bena du ble fdt med. Enkelte ting i livet fr man ikke gjort noe med, resten gjelder det se positivt p!

Jeg er takknemlig for mye, men en ting jeg er veldig takknemlig for er at jeg lrte dette i en s ung alder. Jeg hadde sikkert opplevd mer av livet med mine egne to ben om hendelsen hadde skjedd om 20 eller 30 r senere, men ville jeg vrt like takknemlig dersom jeg kunne "kjpt" meg den friheten til gjre det senere? S p grunnlag av min livsstilendring var jeg ndt til ta et vanskelig valg, noe som har oppfordret meg til reise oppleve mer bare fordi jeg vil oppleve alt jeg kan fr det er for sent. Du kan aldri stole p "senere" fordi noen ganger er senere for sent.

Nummer 3 -  Vi kan alltid tjene mer penger, men vi kan ikke tjene mer tid.

N er det ikke snakk om utvide dgnets timer, det er ikke fysisk mulig. Med sprsmlet  "Hvordan f mer tid" sikter vi her til hvordan man kan f mer tid til de tingene man nsker gjre.

Jeg kan "hmm" og "eeh" over hvorvidt dette utsagnet fr meg til hres ut som en altfor privilegert ung voksen som ikke har noe konsept om verdien av penger, men jeg tror ikke det gjr det. Det jeg lrte som nevnt tidligere i en altfor ung alder, og som livet fortsatt har lre meg helt siden den gangen, er at vr mest verdifulle vare er tid.

Det kan vre mange grunner til at man nsker seg mer tid. For eksempel, mer tid sammen med familien og venner, mer fritid, mer tid til lykkes i karrieren, mer tid til gjre alt du nsker bruke tiden din, og samtidig bruke minst mulig tid p de tingene du ikke kan fordra.

Mot slutten av dagen nr vr tid av livet som vi vet en dag er over, er det ikke noe annet enn mer tid vi skulle nske vi hadde. Ikke mer penger, ikke flere eiendeler, bare mer tid. Vr eneste hp er vre fornyd med hvordan vi har tilbrakt tiden vi har hatt, og ikke ha noe  angre p senere og heller ingen nske om ekstra mer tid fordi vi har gjorde alt vi hadde hpet p, og vi fikk utforsket alt som vi hadde drmt om.

Hvordan man fr mer tid til gjre det man vil koker egentlig bare ned til to ting: effektivitet og prioriteringer.

Nr det er sagt, s er det det faktum at man trenger penger for reise. Det reise er kostbart, og penger er det som holder oss tilbake.

Mine life hacks for f til et eventyr.

1. Reise med andre. Enten eksisterende venner, familie og kjreste eller skaff deg nye venner p turen (du vet aldri hvem du mter). Dele kostnadene vil spare deg for mye penger.

2. Bruk gode tilbud overalt du kan. Jeg skal vre rlig, jeg pleide aldri gjre dette. Jeg pleide vre den som ikke gikk for tilbud  siden jeg aldri hadde tlmodighet til vente p de riktige og beste tilbudene. Det var ikke fr jeg begynte reise alene uten min familie at jeg skjnte hvor nyttig det var benytte seg av tilbudsreiser, og hvor mye penger man kan sitte igjen med til oppholdet p reisen om man bruker litt tid p finne riktig reiser til en innenfor pris. 

Mine favoritt nettsteder for hotell booking er booking.com fordi jeg har funnet ut at de som oftest har de beste prisene (for ikke nevne, nr du reiser til flere steder er det s nyttig ha alle dine bestillinger p samme sted). Jeg benytter momondo.no og finn.no for finne billige flyreiser, kanskje ikke de billigste nettstedene sjekke ut - men de funker i hvertfall for meg. 

3. Vr streng med budsjettet fr reisen din. Jeg ga opp min daglige kaffe bare for prve spare litt ekstra, og gjorde andre sm tiltak som gjorde at jeg sparte litt mer i kassen fr reisen. 

5. Prioriteringer, hva er viktig for deg.

4. Det m ndvendigvis ikke koste deg mye oppleve. Bare det sette seg i en bil ta en roadtrip til en by eller ta en vandretur i skog og mark gir pfyll og energi til kropp og sjel. 

Normal? Hva er det?

Du kan lure noen f mennesker, men du vil alltid kjenne til din egen velstand.

Vi eksisterer i en verden hvor vi for ofte lever i andres identiteter. Med alt foran fingertuppene vre er vi i konstant sammenligning og sliter med huske hvem vi var fr vi ble s blendet av andres liv. Fr vi fr en sjanse til se oss i speilet  sette pris p vr egen skjnnhet og unikhet sammenligner vi (ofte ubevisst) oss selv med denne "perfeksjonen" vi faller for hos andre eller i sosiale medier og p Tv-skjermen. 

Jeg tilbrakte en stor del av ungdomsrene og tidlig tyverene mine med prve og finne ut av hvorfor livet mitt ble som det ble. Jeg ville ikke vre fdt med ryggmargsbrokk, jeg ville ikke ha kronisk sr betennelser i begge fttene mine, jeg ville ikke ha to protese ben og jeg ville ikke bruke livet mitt p sykehus. Det var ikke der jeg tilhrte. Allikevel er jeg plutselig fastspent i et liv jeg ikke nsket, der jeg sitter p sidelinjen og lurer p hvorfor dette skjedde meg.

Mtte jeg virkelig tilbringe livet mitt p svare p folks sprsml? Glane tilbake p folk som stirrer p meg? Unnskylde meg fordi jeg har annerledes ben? Forklare til mine fremtidige barn hvorfor deres mor ikke er som alle andre mdrene? Hvorfor mamma har to protese ben?

Svaret er i grunn enkelt, fordi alle andre har to normale ben. Men mitt svar p det n er; "Virkelig? Normale ben? Hvem sier det?". Hvem definerer ordet normal? Jeg brukte s lenge p hate situasjonen jeg befant meg i, istedenfor  ta et skritt tilbake og innse hvilken styrke jeg n hadde ftt. Det er bare det siste ret at jeg virkelig har begynt elske den personen jeg har blitt, og det er ikke fordi jeg har tvunget meg selv til akseptere det jeg har vrt i gjennom eller fordi jeg skalt "overvant motgangen", men fordi tiden har gitt meg tid til finne ut av hvem jeg virkelig er, og kan vre komfortabel med.

For meg var alternativene ganske enkle nr det gjaldt bestemme meg for hva jeg skulle leve etter:

  • Finne en mte f bena min til  gro tilbake p (biologi er ikke mitt beste side, s sannsynligvis ikke et godt alternativ)
  • Sitte og synes synd p meg selv de neste... ja resten av mine mange r (ikke meg vre et offer)
  • Bruk det jeg har vrt gjennom for gjre denne gale, vakre verden til et bedre sted.

Jeg valgt sistnevnte. Nr jeg begynte legge ut historien min til verden var det utrolig hva jeg fikk tilbake. Gjennom det fortelle folk hva jeg gikk gjennom ved  vre pen og autentisk om min motgang og triumfer, og ikke suger coate noe (for tro meg, det var ikke mye sukkerstt i syne her), skjnte jeg at jeg ikke bare hjalp andre, men jeg hjalp meg selv. Jeg begynte forst det gode i alt dette. Jeg fant rsaker til hvorfor jeg brukte r p r for og prve oppdage aksepten. N anser jeg meg selv som heldig ved  ha gtt gjennom alt det jeg har vrt i gjennom. Jeg ser verden og dens potensiale p en annen mte. Jeg ser den p en mte som jeg kanskje fr aldri har sett den om det ikke var for alle de mange kampene jeg mtte i oppover bakkene.

Mot slutten av dagen, er det ingen som er normale nok til sammenligne seg med. Noen av oss har mrkt hr, noen av oss er hye, noen er korte, noen av oss har mrkere hud, noen av oss er mer blek. Noen av oss har utviklet arr (eller historier som jeg liker kalle dem), andre har tatoveringer. Noen av oss har fregner, noen har ben av plast, stl og karbon, noen har ingen ben i det hele tatt. Jeg kunne fortsette, men poenget her er - hva er normal? I mine yne - Ingen av dem!

Mens jeg skriver dette bestemte jeg meg for sl opp ordet "normal" p Google, og fikk flgende: Normal betyr Vanlig, forventet, noe som ikke skiller seg ut ".

I et sekund der lurte jeg p. Dersom mine tanker om normalitet var en opprrsk handling ut av "frustrasjon"  til det punktet hvor jeg er ganske s langt i fra "vanlig". Jeg mener... jeg har to ftter og legger som er ser ut som en robot laget av stl og karbonfiber (og en garderobe fullt av flere), ja da kommer jeg aldri til g under "noe som ikke skiller seg ut" eller se ut som "forventet". For sette det p spissen, s er ikke du normal heller... for hva er forventet og vanlig?

Se til hyre, og til venstre for deg. Ser menneskene rundt deg ut som en kopi av deg? Nei, de gjr ikke det. De er unike. De er bra, ikke drlige, ikke unormal, ikke normal, bare unik. Jeg skjnner at disse tankene ikke kommer fra et sted av skuffelse, de kommer fra et sted av realisering. Folkens... normalitet, perfeksjonisme, ingen av oss er det. Heller ikke de som ser eller som du tror eller mener er "perfekte" p Instagram osv.  

Men sprsmlet er, hvorfor vil vi ha det? Hvorfor nsker vi endre utseendet til se ut som de menneskene vi "beundrer" eller som vi tror ser "perfekte" ut? Hvorfor kan vi ikke finne en mte elske vre egne arr p, vr ufullkommenhet p en mte som vi elsker en annen persons skjnnhet?

Jeg vil bruke denne plattformen til  inspirere andre, pvirke folk i tffe tider til pushe litt hardere, kvitte samfunnets ider om hva som er normalt. Dette konstante nsket om perfeksjon, om f flere liker klikk p et bilde (som om et tall kan rettferdiggjre vr verdi), for fjerne ideen om at hvis vi i det minste later som vi er glade eller selvsikre, s vil vi vre perfekte.

Sannheten er at du kan late som s langt det lar seg gjre, men p slutten av dagen er det som kjpe ting med monopolpenger, du kan lure noen f mennesker, men du vil alltid kjenne til din egen velstand. Vi har alle vre usikkerheter, ting som pvirker oss i stor grad, og vi blir bare fanget opp i dette konstante nske om vre perfekt noe som blir et resultat av at vi mister tillit i oss selv.

"Perfeksjon" og "normalitet" er ikke ekte. Hva som er ekte er du. Din skjnnhet. Din unikhet. Din historie. Dine arr. S ikke tilbring livet ditt p prve og "fikse" den personen du er. Omfavn alt du er. Du er vakker uten sammenligne deg med andre. 

Vr glad. Vr ufullkommen perfekt. Vr trygg. Vr deg 

Utfallet av medfdt ryggmargsbrokk

Som 7 ring var jeg helt uskyldig og naiv til til hvordan livet helt fullstendig kunne forandre seg, men det var en lekse som jeg snart lrte meg. Jeg var et aktivt barn. Jeg lp, jeg danset, og jeg svmte. Men jeg var i ferd med lre at noen ganger m vi gi opp ting, selv om vi ikke vil. Helt ute av vr kontroll er sykdommer og plager gitt til oss. Jeg planla ikke beske et sted jeg absolutt ikke var klar for kalle mitt hjem for i 24 r, nemlig sykehuset.

Ingen fortjener g gjennom noe slikt som et barn, det er ganske enkelt grusomt. Men noe jeg har lrt i gjennom motgang, er at sykdommer ikke er selektiv p ofrene sine. Det er ikke rettferdig i det hele tatt, men livet er like rettferdig som det er urettferdig. Alt vi fr, alle hindringer vi m g i gjennom eller m sloss i gjennom, er en mulighet for oss til vokse, lre, kjempe, og shit - om jeg skulle kjempe.

Som 7 r gammel jente burde jeg vrt p skolen og lre stave, lre skrive, i stedet lrte jeg ord som nevropati og osteomylitt. Dette er fra den medfdte ryggmargsbrokken min, en skade som utvilsomt ville forandre livet mitt. Nr jeg tenkte p g til sykehuset, s tenkte jeg om fdsler og at det var et sted for gamle syke mennesker. Jeg "sjekket inn" som om det var et hemmelig 5-stjerners hotell, men den eneste stjerne klassifiseringen som jeg visste om var "p en skala fra 1-10, hvor vond smerten min var?". Et sprsml jeg ofte ble spurt om. Et sprsml jeg for ofte ville svare med et tall over min egen alder.

Jeg skulle nske jeg kunne huske detaljene, den frste operasjonen jeg hadde, samtalene jeg hadde, mten det hele utviklet seg p, men for vre rlig er det flere r av mitt liv som er slret bort. Betydningen av de frste drpene av antibiotika som gikk inn i armen min blir ubetydelig etter uker p uker med se det dryppe fra posen. Dagene ble minutt for minutt, time for time, aldri visste jeg om utfallet av operasjonene ble bra med utallige kirurgiske og ikke-kirurgiske prosedyrer. Min nye rutine gikk i noe som; en uke med srbehandling etterfulgt av to uker med operasjon og antibiotika behandling. Dette fortsatte i flere r, avhengig av infeksjonene. 

Ting ble ikke bedre, uansett hvor mange antibiotika behandlinger og operasjoner jeg hadde s minsket det ikke spredningen av infeksjonen. Antibiotika bare lammet bakteriene, og blusset opp igjen nr jeg ikke gikk p de. Foreldrene min ble da mtt med en beslutning som ingen foreldre mtte gjre, men som jeg selv til syvende og sist mtte avgjre. Den eneste mten redde livet mitt p, var  amputere benet mitt. P grunn av den opprinnelige infeksjonen i sret p venstre benet var risikoen for at infeksjonen kunne spre seg andre steder, og oppover foten som gjorde at jeg risikerte blodforgiftning og mtte amputere hele benet mitt. 

Operasjonsdagen av benet var kommet, og det er en dag jeg aldri vil glemme. Da jeg ble trillet inn i operasjonsrommet, grt jeg hysterisk av nervsitet. Redd for hva som skulle skje, redd for det ukjente, redd for vkne opp uten en del av meg selv. Den fem timers operasjonen var den lengste dagen av mitt liv, men overraskende fire timer etter operasjonen oppdaget vi at operasjonen var vellykket. Dette var en av mange gleder som ville overraske leger da mitt nye liv utviklet seg.

Du tror det kanskje ville stoppe her.Jjeg har ftt antibiotika behandling etter antibiotika behandling samt operasjoner, da de fjernet infeksjonen ved amputere benet mitt, men nei. En annen tid med infeksjon i det hyre benet var foran meg. Fr jeg amputerte det klarte jeg p en eller annen mte komme meg gjennom frste amputasjonen. De frste rene tok jeg styrke og motstandskraft til et helt nytt niv. Jeg husker spenningen da jeg fikk p protesen min, men virkeligheten begynte sl mens jeg lrte g. I hodet mitt var det som, ok... jeg har et nytt ben, la oss gjre dette, n m jeg lre bruke det. Jeg hadde ikke gtt p over fire mneder, og selvflgelig det lre seg  g nr beinet ditt ikke lenger er laget av kjtt og blod krevdes en mengde justeringer, men ingenting stoppet meg. Selv n, i en alder av 31 r, er min sterkeste inspirasjon den unge jenta jeg var.

Men jeg ville lyet hvis dette endte med "resten er historie". Virkeligheten begynte sette inn, noe som jeg tror det gjr for oss alle nr vi gr inn i vr viktigste lever. Som 23 ring husker jeg  tenke, "shit, jeg trodde amputasjonen var den harde delen, men det var ingenting". Det er det yeblikket nr du tror du har klatret et fjell, men s skjnner du at du bare var nederst i bakken, og fjellet er foran deg.

Jeg tilbrakte starten av tyve rene mine og spurte om alt som slo meg. "Hvorfor meg? Hva gjorde jeg for fortjene dette? Hva gjorde jeg galt?". nsket om vre som mine venner s stor. Jeg ville ikke g nedover gaten mens folk stirret p meg. I 23 r har jeg aldri hatt noe over som skjulte kneet mitt. Jeg prvde skjule benet mitt nr det var mulig. Jeg husker ikke da jeg begynte f tillit, men jeg tror du kommer til et punkt der du er lei av gjemme deg. Du blir lei av la de tingene du ikke har kontroll over, ha kontroll over deg og hvordan du lever livet ditt. S jeg bestemte meg for prve vre trygg p min nye tilvrelse. Jeg begynte rocke protesen min. Jeg har alltid vrt pen om hva jeg ville g i gjennom, men vre fysisk sikker var et helt nytt ballspill. Jeg begynte fle meg s befriet. Det var som om jeg kunne fle vekten av byrden jeg hadde bret p lfte av skuldrene mine. Og jeg s aldri tilbake. Jeg tenkte, hvis jeg lar noe som var utenfor min kontroll kontrollere meg bryter det ned hjertet mitt. Osteomyelitten hadde tatt s mye fra meg at jeg ikke var villig til la det ta noe mer.

Syv r senere er jeg endelig i stand til svare p sprsmlet jeg spurte meg selv om og om igjen, "hvorfor meg?". Svar var: Jeg har ftt dette fjellet til klatre p for hjelpe andre klatre p den. 

Hvis jeg hadde ftt muligheten for noen r siden til angre p alt jeg gikk gjennom for leve et skalt "normalt" liv ville jeg ha hoppet p sjansen, men n kan jeg rlig si at jeg ikke ville ha endret p noe. Klart det er tider der det ha to protese ben virkelig er utrolig kjipt. Hver dag str jeg overfor utfordringer, og hvert r bringer en helt ny retning p reisen, men fordelene i det lange lp overveier ulempene.

Erfaringene jeg har oppndd og min takknemlighet for livets skjnnhet er noe jeg kanskje ikke har lrt fr det var for sent. Noen ganger har jeg en tanke om at det jeg gikk i gjennom er mitt oppdrag for hjelpe andre lre leksjonene jeg lrte uten at de m g gjennom det selv. All snakket om grip dagen og dette nske om leve hvert sekund fullt ut betyr p ingen mte at du har rett til et lykkelig og et uendelig liv, men det betyr at nr klokken slutter tikke skal du ikke ha noen anger men heller det at du har levd et liv du er stolt av.

Virkeligheten er at drlige ting kan skje med alle. Det er livet dessverre, men det er hvordan vi svarer p dem som skaper hvert utfall. Vi har begrenset tid her p jorden - hver dag, minutt og ting er ikke lovet. Jeg er utover stolt av livet jeg har fordi jeg kjempet s hardt for n det stadiet jeg er i i dag. Den beste delen er at historien min bare er begynnelsen.

Dette her er meg. 100% meg. S meg som det kan bli. Jeg hadde operasjoner som gjorde at bena mine ser ut som dette. Etter 24 r med kronisk srssykdom p fttene fikk jeg benproteser, og meg uten mine normale ben er et syn som sjelden ses. Stumpene og protesene er noe jeg alltid har holdt til meg selv frem til n fordi jeg fler meg srbar, og som ikke gir en flelse jeg noensinne har hatt glede av. SHIT,  om jeg fler jeg srbar nr jeg stripper ned til bare protesene mine.

Men jeg har skjnt at, hvis jeg ved dele den virkelige MEG med alle dere, kanskje da, da kan kanskje DU ogs finne tilliten til vre ekte finne usikkerheten. Uansett hvor rart, uvanlig og unikt som det kan vre med protese bena mine s tar de meg til steder, de gir meg evnen til leve livet jeg vil. Det aller viktigste med de rare og det merkelige utseende p protesene mine er grunnen til at jeg har livet mitt, og det er ikke srbarhet, det er styrke. S ikke gjem deg bort fra at du er annerledes, din usikkerhet og din unikhet. Hev hodet hyt og vr stolt. De er alle en del av din historie, og din historie er hva som gjr deg til deg.

Ut p tur

N har jeg vrt dobbel amputert under kneet i litt over fem mneder, og vrt p to proteseben i seks uker. Jeg hadde noen ml fr jeg fikk den siste protesen p hyre benet. Det frste var g med hy helte sko p bursdagen min, noe jeg klarte gjre uten falle. Check✅ Det andre mlet var g tur i fjellheimen. Jeg bestilt en tur til Norefjell Ski & Spa med kjresten min der jeg fikk testet ut mlet mitt. Litt for f en avveksling fra hverdagen, og ikke minst pleie forholdet etter alt som har skjedd den siste tiden. Vi har lenge nemlig snakket om at vi savnet vre "normale" kjrestepar, og gjre koselige kjrestepar ting. De siste fem mnedene har dette vrt vanskelig. 

For at jeg ikke skal miste livsgnisten som jeg snakket om i forrige blogg innlegg er det viktig for meg sette noen ml som kan utfordre og motivere meg. Til tross for midlertidig proteser, ville jeg prve meg p en topptur til Hgevard som er en 11km tur en vei og 1459moh. Ok, s en frisk person ville jo synes dette var slitsomt. Jeg kunne jo ha valgt en annen runde som var kortere. Joda, noen er sikkert snn, men jeg har alltid likt utfordre meg til ytterste kant, og inns at jeg hadde satt litt hye ml og forventninger til meg selv, og kjente litt p skuffelsen over min egen prestasjon. Jeg hadde hpet jeg klarte g bedre, og n toppen. Vi fikk ikke en topptur, men klarte en god 6,4km tur opp mot skibakken. M innrmme at kjresten min mtte bre meg de siste meterne opp bakken, for venstre lret mitt var fylt med melkesyre! Vi klarte komme spass hyt at vi til og med fikk litt utsikt, der vi lagde oss bl og koste oss i hverandres selskap og med de firbente. Det ble en hyggelig tur som kompenserte for toppturen likevel :)

Nedturen gikk mye lettere raskere, og s mye morsommere :) Det kreves en viss teknikk for ikke feil belaste protese bena nr man gr nedover en bratt bakke med sn. For f fotfeste mtte jeg trampe hlene godt ned i bakken, og rulle foten fremover. Det er litt underlig, fordi man ikke kjenner underlaget man gr p lenger siden frligheten er borte. Det blir liksom som gamble p hva du kommer til trkke p. Det er klart man visuelt kan se det, men hvordan det er  trkke p det blir en annen ting. Jeg ble s varm p stumpene mine at jeg mtte stoppe opptil flere ganger for ta av protese bena  trke stumpene mine. Det kjenner jeg er noe dritt med proteser p tur, man blir s fryktelig varm og svett. Det er som sammenligne det med bli svett eller vt p bena i sko med ullsokker p bena. Jeg kjenner jo ikke at jeg blir vt p fttene lenger, noe som er en fordel med protese ben - man kjenner ikke varme og kulde. 

Jeg stiller nok litt stenge krav til meg selv etter bare seks uker p midlertidig proteser, men jeg mener det er viktig om man vil oppn noe. Det gjre ting halvveis eksisterer ikke hos meg, men det er klart man skal se an situasjonen underveis. Jeg ble sliten i bena, og mtte innse at jeg ikke klarte mer. Det skal sies at jeg ikke er vandt med g lange turer generelt, s det trengs mer trening av muskulatur i lr, rumpe og utholdenhet. Det er vel kanskje ikke s rart man ikke er helt i form etter fem mneder med lite til ingen aktivitet. Men for en mestringsflelse f til noe man ikke har gjort, og ikke minst det vkne uthvilt og uten form for influensa symptomer dagen etter fordi man har brukt kroppen litt ekstra.

Det var nemlig et av hovedproblemene jeg hadde fr jeg amputerte, og det med ha kronisk sr p fttene. Jeg ble alltid sengeliggende med influensa symptomer og med feber etter en aktivitet eller nr kroppen min ble brukt mer enn hva den vanligvis tlte. Jeg hadde rett og slett aldri energi eller overskudd til gjre noe etter en dag fylt med aktivitet eller dagen etterp. Jeg endte med ligge sammenkrpet i sofaen eller i sengen med smertestillende. Senest i mars gjorde jeg dette, etter langrennsturen jeg hadde til Sangefjell. S det endelig fle at kroppen responderer bra uten noen symptomer p influensa og feber etter en slik aktivitet fles utrolig deilig. Er det snn det er ha energi og overskudd? 

Det endre p vaner kan vre vanskelig, men noen ganger er det helt ndvendig for komme seg videre i livet. Ikke bli fastlst i det gamle mnsteret, som det er s lett g inn i nr man har det vanskelig. Nr vi gjr ting som kan dokumenteres overfor omverdenen, da yter vi litt ekstra. Men hvor er trangen til imponere oss selv nr ingen ser p? Kvalitet er gjre det riktig nr ingen ser p. G utenfor komfortsonen for din egen skyld - for oppn det du snker og for oppleve mestring.